Høy på tall

Som en bokorm smyger jeg meg gjennom matteboken, og tygger hvert tall. Jeg elsker matematikk og kan kose meg med det i x antall minutter opphøyd i fjerde. Jeg forlater den store, utrygge verden jeg lever i, og er ett med tallene. Da spiller det ikke så stor rolle at jeg bare er én, for 1 er jo en del av en uendelig tallrekke, like viktig som både 0 og 9.

Smilet vokser når jeg blar til neste side og det åpenbarer seg flere tall som skal sorteres, ryddes, organiseres og settes to streker under til slutt. Ingenting er mer konkret enn tall. Derfor kan jeg si at det er åtte minutter og 17 sekunder til jeg skal se på tv; det gir meg større ro enn å si ti minutter. Det stemmer jo ikke!

Jeg likte aldri «tolkefag» på skolen. Om leksen var å tolke et bilde, var ofte boken min tom neste dag, mens stresstermometeret glødet. Var den derimot å gjøre en innlevering i matematikk, satte jeg i gang i første friminutt og leverte lenge før fristen. Matte var et skriftlig fag, og kravet om å være muntlig var som et oddetall på pardans. Jeg hadde det bra og følte meg komfortabel i matten.

Utover i boken kan jeg lære nye ting. Nytt og nyttig! «Hvorfor må jeg kunne dette,» klaget flere i mattetimene. Jeg vet hvorfor jeg må kunne det. Å leke med tallene gir meg ro, mestring, glede! Det er nyttig, uansett om jeg kanskje ikke får bruk for andregradslikningene jeg jobber med nå i et eventuelt yrke. Her og nå er jobben min å holde ut, ha det så godt jeg kan, få det ennå bedre. Da er det nyttig å gjøre det jeg liker og mestrer -som å holde på med tall.

Tall betyr høy på engelsk, og høy på tall, setter jeg meg tilbake, med indre ro og ramser opp pi.

(Takk til min gode venn som sendte mattebok i posten)

Reklamer

Du tror det ikke før du får se det, men for å se det må du tro.

Tradisjonen tro teller vi ned til vi skal telle ned til mørket senker seg, og vi må se mot lysere tider. Solen snur seg som et sovende barn. Vi vet dens leggetider og vinker den adjø med alle fingrene når den senker seg ned over horisonten.

Det er kanskje vanskelig å tro det finnes en sol når alt er mørkt og kaldt og det regner kjerringer eller kanskje menn med paraply og støvler. Tidligere kunne man kjøpe paraply på automat, og nyte den lik en slurk Cola i soloppgang. Flesteparten av de som nyter koffein til soloppgang prøver å tvinge øynene opp ved å innta kaffe, kanskje før de snubler seg av gårde mot arbeidshelg.

Det går mot helg, og helgen går oss i møte, der den står helt stille og stadig kommer nærmere. Det er uvisst om den selv vet hva den kommer til å inneholde, men jeg ser den for meg med et smil. Om det er et slikt hånlig et eller et av glede gjenstår å se.

Peter Pan trodde han kunne fly, og fikk meg til å hoppe ned fra sengen i god tro. «Jeg tror jeg kan,» som det lille toget sa da det slet seg opp den høye bakken. Jeg har tro på at helgen blir god, og tro kan flytte fjell.

«Jeg klarte det!» jublet det lille toget da han nådde toppen. Jeg håper jeg svare nei når jeg får spørsmålet på mandag om helgen var grei, og kan fortsette med «Den var veldig bra!»

Jeg ønsker deg en riktig god helg!

Hvorfor tror jeg på Gud?

Jeg tror ikke på Gud fordi jeg er opplært til det, heller ikke fordi eksistensen er så utrolig at det finnes noe mer eller at selv en del vitenskapsforskere mener det er sannsynlig at noe(n) står bak.

For meg er Gud trygghet og håp.

Livet mitt har ikke bare vært lett. Men jeg har alltid trodd på en god og kjærlig Gud. En Far jeg har kunnet komme til når jeg har hatt det vond, som har gitt meg trygghet og innvendig ro når jeg har vært redd og som alltid er tilgjengelig. Om jeg så ikke orker å snakke, så lytter Han.

Jeg kan synes det er vanskelig å vite hva som er rett og galt å gjøre eller tenke. Det er en av grunnene til at jeg synes det er en trygghet i å lese i Bibelen. Når jeg har funnet meg en fasit, er det mye enklere! «Gjør mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg,» er et velkjent eksempel fra Bibelen som rettleder meg og hjelper meg å være en god person.

Døden skremmer meg, men tanken på den sklir fort over i ordene jeg tror på, ordene om at døden er beseiret og dermed ikke slutten. Noen ganger tenker jeg at det føles uutholdelig å skulle leve evig, men så tenker jeg at jeg elsker jo livet, så et evig liv, men med kun de positiv sidene av det, må jo være fantastisk. Det gir meg håp.

Jeg hater at det skjer vonde ting i verden, men det svekker ikke min tro på Gud. For Gud er trofast. Han sitter der Han, titter ned, og prøver å påvirke oss til å ta gode valg, uten å overstyre oss. For Han har lovet oss fri vilje, og Han holder alltid det Han lover. Jeg føler at mine valg har snudd det vonde til noe godt. Jeg mener ikke at man bare kan velge å ikke ha kreft eller velge å ikke bli mishandlet eller velge å ha andre følelser enn man har eller velge å bli glad for at disse tingene skjedde. Men la meg forklare med et eksempel:

Jeg hadde det en del vondt som barn, av flere ulike årsaker. Dette gjorde at barnevernet kom inn i bildet. De ønsket at jeg skulle dra på sommerleir, og jeg valgte den som var nærmest, som var en kristen leir i Bergen, uten overnatting. Der valgte en jente som selv sa hun ikke pleide å ta kontakt med andre så lett, kontakt med meg, til tross for at jeg helst ikke ville snakke med noen, og de andre kanskje 100 ungdommene ikke snakket til meg. Denne jenten ble en god venninne, og jeg ble med henne i kirken i blant. Der trivdes jeg ikke så godt, men flere år senere valgte jeg å bli med henne i en liten bibelgruppe som hørte til en annen kirke. Denne kirken er jeg nå medlem i og så velkommen og godtatt har jeg aldri følt meg noe sted! Jeg har ekte venner, og tør være meg selv. Det er ikke alle som føler de kan, uansett hvilket liv de har.

Kanskje er det rart at jeg, som er så opptatt av det logiske og konkrete også er opptatt av Gud. Men jo mer åpen jeg er for at Gud eksisterer, jo mer opplever jeg Han. Og selv om Han ikke er konkret i jordisk forstand, så er han konkret i mitt liv.

Hvor ble det av tiøringen til Ole Aleksander?

«Hvor ble det av tiøringen?!» Jeg klarte ikke formidle så mange flere av mine rotete tanker, men tiøringen stresset meg.

For Ole Aleksander Filibom-bom-bom var på sykehus og fikk en tiøring fordi han var så flink å ta sprøyten, eller loppestikket som de kalte det «for gøy». Denne la legen i nattbordskuffen hans. Tiøringen altså, ikke sprøyten. Men da sykesøster ryddet sammen tingene hans, nevnte hun ikke tiøringen. Og siden har den ligget i der i tankene mine, og jeg er redd den er bortglemt og aner ikke om Ole Aleksander noen gang fikk brukt den. Den er hvertfall godt brukt hos meg, for jeg tenker på den til stadighet.

Jeg er oppmerksom, får jeg høre. Jeg er opptatt av detaljer og at ting skal være riktig. Da sykepleieren kom løpende med medisinen fordi hun hadde sagt 20.45, og ville rekke det, sa jeg til henne at jeg følte meg veldig respektert. Ingen hadde merket på meg at det hadde plaget meg om hun kom 20.47, men det hadde det. Selv de som kommer 21.06 tar jeg i mot med et smil, men kaoset inni meg øker og hadde jeg trampet den ut hadde den blitt utløst på Richters skala. Det er godt å føle seg respektert på de tingene som føles som viktige, selv om det for andre er bagateller.

Kanskje var det ikke så viktig for Ole Aleksander hva som skjedde med den tiøringen. Jeg passer godt på den, for den forlater ikke tankene mine.

Jeg drømmer ikke om en rik mann

Jeg drømmer om ferie, sa han, med fjernt blikk og slitne øyne. Drømmer er finurlige, de er virkelighet som ikke finnes. En drøm kan være en motivasjon til å komme seg videre, det kan være en pause i en stressende hverdag, det kan være en overnaturlig reise til et fantastisk sted eller det kan være noe vondt, og kalles mareritt.

De vonde drømmende er de vi våkner svette av, som om vi har løpt maraton. Min myke, formfulle kropp hadde ikke kommet gjennom et maraton, men den har overlevd mange mareritt. Heldigvis kan jeg noen ganger le når jeg våkner, som da jeg i det som føltes som lang tid hadde flyktet fra Voldemort, som skulle drepe meg. Det var den siste kvelden jeg sovnet til Harry Potter på lydbok, og ennå har jeg ikke turt å høre resten.

Jeg er ikke en person som drømmer om hva jeg ønsker å oppnå, ved mindre det er nærliggende og realistisk. Jeg vet sannsynligheten for at jeg gifter meg med en milliardær og får drømmelivet (hva nå enn det er) er liten, og ser ikke underholdningsverdien i å tenke på dette. Katten min drømmer jeg om, fordi den er et realistisk mål. Jeg kan score, i motsetning til i fotball.

Å skrive dette innlegget gikk ikke helt som en drøm, de flyter ukontrollerbart men jevnt, som vann i en elv. Psykologen ba meg legge tankene mine på en elv og sende dem avgårde da vi skulle ha mindfuldness. Jeg skulle drømme meg til virkeligheten. Jeg likte ikke tanken på at nettopp tankene skulle forsvinne fra meg på en elv og avsluttet øvelsen.

Men drømmen om å skrive ble i dag så sterk at jeg kunne gripe den, konkretisere den og nyte den.

Rosa kjærlighet som minner om død

«Også en rosa oppmuntring,» avsluttet hun med, gav meg en rosa bukett og en klem, før hun gikk. Igjen satt jeg med takknemlighet over å ha det jeg regner som verdens beste mamma, som alltid stiller opp, med en pose klær jeg sårt trengte og en bukett som symboliserte kjærligheten mamma har for meg. Eller det var slik jeg tolket hennes intensjon. Lite visste hun om hvor stresset buketter gjør meg. De dør mens jeg ser på dem. Det kan gå dager, ja, noen ganger ser man misfarge etter timer. Å gi meg en bukett er gi meg et uforutsigbart men sikkert løfte om døden. Det fine med døden er at vi ikke vet når den inntreffer. Likevel er det ikke så fint å vente på den.

Det er kanskje brutalt å bli utakknemlig for en bukett med kanskje dyre blomster, slike man bare gir i spesielle anledninger og viktige situasjoner. Men situasjonen er slik at for meg bobler ikke hjertet over av glede når jeg får en bukett, det dirrer av angst -jeg har fått døden tildelt. Jeg liker bobler, spesielt de i brus, og kan glede meg over små ting. Da min gode venninne hadde med rosa sugerør og pepsi max kunne jeg grått, så glad ble jeg. Hadde jeg fått et grått et hadde jeg blitt glad da også, men ikke sprudlende som champagne, som nesten er som champignon, som egentlig er noe helt annet, men som liksom bobler opp av jorda i motsetning til døden som er seks fot under.

Men heldigvis er mamma i seg selv en oppmuntring, og nedmuntringen med blomsten var ikke så viktig -jeg bare stelte litt dårlig med den og sørget for at den døde ganske fort. Ute av syne, ute av sinn, slik at sinnet kunnet fylles av det blomsten skulle symbolisere i stedet. For kjærligheten seirer.

Når jeg ler av komplimenter eller skader

Du smiler, lener deg frem og sier du skal fortelle meg noe. Jeg tenker det sikkert er noe fint, og gjør klar et ansiktsuttrykk og noen ord som matcher stemningen. Det er lettest å reagere “rett” når man blir litt forberedt på hvilken reaksjon som er forventet. Når jeg blir overrasket, og ikke har forberedt noen reaksjon, hender det jeg begynner å le. Det trenger ikke å ha vært noe morsomt. Kanskje så jeg at du ble veldig redd av noe jeg ikke visste skremte deg, og lo, mens jeg egentlig tenkte “Huffameg, det må være fælt å være så redd for dette!”

Jeg er glad i komplimenter. Noen ganger når jeg ønsker meg et kompliment, kan jeg be om et. “Sant jeg er flink å bake?” Eller kanskje spør jeg om du syns tegningen jeg laget var fin, ennå du har bekreftet det flere ganger. Jeg smiler og takker. Men noen ganger blir jeg overrasket, og begynner å le til svar, selv om jeg egentlig ble rørt og takknemlig.

Jeg er en sånn en som ler når andre slår seg. Jeg synes ikke det er morsomt overhode, men det er min reaksjon når jeg må reagere spontant.

Det er bra å le, men ikke alltid rett. Enkelte har blitt usikre når jeg har ledd av komplimenter eller situasjoner hvor det var upassende. Men det er ikke vondt ment -jeg er bare usikker.

 

Å skifte fokus

Jeg retter mitt nye kamera mot vinduskarmen og trykker knappen halvveis inn. Jeg ser bildet bli klarere mens kameraet fokuserer. Tankene fokuserer også, og jeg innser at jeg ikke har lagt merke til hvor fin grønnfargen på planten min IMG_7099er. Jeg har faktisk glemt at jeg har så mange fine detaljer her i stuen min. Om jeg flytter fokuset til HOME-bokstavene, som står der på hyllen bak stolen min, vil jeg huske smilet jeg fikk da jeg så fargene og de fine kantene som fikk meg til å føle kribling i magen da jeg hadde kjøpt dem, fordi jeg gledet meg sånn til å plassere dem på hyllen der de hørte hjemme. På spisebordet pynter den lille planten som passer utrolig godt sammen med telysholderne den sIMG_7092tår ved. Telysholderne ja, som jeg fikk av onkel og tante til jul en gang. De er omtenksomme, og jeg er takknemlig for dem. Det er mange mennesker i livet mitt jeg er takknemlig for. Familien min, som fortsatt er glad i meg, ennå jeg har brakt dem mange bekymringer. Vennene mine, som faktisk aksepterer meg. Meg! Alle som får meg til å føle meg verdifull i kirken min, og de som holder ut med meg år etter år i jobben sin. Ikke minst de som gir meg verdifulle gaver som middagsinvitasjoner eller kamera, ennå det overhode ikke er forventet. Jeg er heldig som har så mange å være takknemlig for at jeg ikke får plass i et blogginnlegg til å nevne dem alle ved navn, og må dele dem i kategorier. Jeg føler meg også heldig som tror på Gud. En hverdag uten Ham høres fryktelig skremmende ut. Når jeg føler meg redd, kan jeg skifte fokuset over til Gud, og føle trygghet. Frykten forsvinner ikke alltid, men tryggheten kommer i tillegg, og balanserer meg slik at jeg holder ut likevel. Stolen min er min tryggeste plass. Jeg må smile når jeg tenker på vennene mine som vet dette, og setter seg i sofaen med et selvfølge. Når de som på autopilot tar et besøksglass i skapet, letter jeg nesten, så respektert og akseptert føler jeg meg.

Jeg trykker knappen helt ned, og fanger bildet av den grønne planten i vinduet, og gleder meg over bildene og øyeblikkene kameraet mitt gir meg fokus på -både via linsen, og via hjertet.IMG_7094

 

Valget kveler

Vi ler litt begge to, når ingen av oss klarer å velge hva vi skal se på kino, eller hva vi skal ha til middag. Vi har møttes av og til, søsteren min og jeg, vært sammen noen minutter der vi har vridd hjernen som når man prøver å få ut de siste dråpene av en fuktig klut, for så å gå hver til vårt. Vi klarte ikke å velge, så da ble det ingenting.

Jeg er utrolig dårlig på valg. Skal jeg kjøpe appelsinsaft, og de ikke har det, faller alle appelsinene som hjernen har sjonglert med ned på gulvet, og epler, bringebær, solbær og alskens med smaker kastes tilbake mot den, og jeg aner ikke hvordan fokusere, tenke, fungere! Noen ganger blir jeg så kvalt av valget at jeg føler jeg ikke får puste, og må ut. Da er handleturen over og jeg snubler meg over appelsiner og bringebær og surkål, eller hva det nå var, mens eneste fokus er at jeg må hjem.

Jeg tar de fleste valgene på forhånd. Sånn plasserer jeg brikkene for dagen på riktig plass, så jeg ikke faller gjennom når jeg vandrer på dem. Noen ganger må brikkene byttes, og passer de ikke helt, kan jeg snuble. Likevel holder jeg balansen om de andre brikkene er stødige.

Det er helt i orden at du ber meg velge. Men vær snill og tål meg likevel, dersom jeg ikke klarer det.

Firkantet, som Rubiks kube

Jeg er som en Rubiks kube. Tilsynelatende enkel, men likevel ganske komplisert. Snur du på én av brikkene, blir det en ubalanse i hele meg. Det er kanskje ikke så lett å forstå. Spesielt ikke siden jeg utad ofte viser de samme fargene uansett hvordan du vrir og vender på det (meg).

Jeg kan være ganske firkantet. Jeg liker at ting blir som planlagt, og er opptatt av regler. Står det i en oppskrift at vi skal ha i 125 gram sukker, så tar ikke jeg 126 gram. Det er viktig for meg at du også er litt firkantet når du er med meg, selv om du kanskje egentlig er en ball. Tar du 126 gram sukker faller jeg ut, og klarer ikke kose meg med bakingen.

Jeg liker at alt er sånn som det skal, og misliker at noen flytter på tingene mine, eller setter dem på feil plass. Derfor pakket jeg ut hele flyttelasset selv, til tross for tilbud om hjelp. Alle brikkene mine var løse, og måtte forsiktig plasseres og limes sammen. Problemet når de er limt, er at det ikke er så lett å vri på dem, og det kan være vondt om du gjør det med makt.

Jeg møter deg likevel med et smil, fordi for å være sikker på at du har riktig farge og passer inn i kuben min, er jeg rosa uansett om jeg føler meg guloransj eller blå.