Ordtakstolkning #10

Kirkebenkene fylles igjen. Det er ikke søndag, og ingen er glade. Når de gamle går hjem, og flytter ut av rommet, kroppen, verden, sitter barn og barnebarn på harde trebenker og gråter, mens de i sorg tenker på sin kjære og håper på å komme unna konflikter over arv. Hvite lommetørkler tørker tårer, som et silkemykt håp om fred i hjerter, sinn og samtaler.

Når de gamle går hjem, kommer andre gamle på hjem, og barn og barnebarn puster lettet ut, som om det var deres siste åndedrag, fordi endelig, endelig, får Mor være et sted hvor de passer på at hun ikke vandrer forvirret rundt i hagen om natten og fredløst leter etter hamsteren hun hadde da hun var seks.

Et slitent bryst stilner, og rynkete lepper bringer ut brukt oksygen en siste gang. Mor har gått hjem, og vet ikke om tårene som drypper ned på ned livløse hånden hennes. Hjem er et godt sted, et trygt sted, og aldri trenger hun å lete igjen. Ikke etter noe hamster, ikke etter minner, og ikke etter småpengene hun så gjerne vil gi barnebarna, så de skal vite at hun er glad i dem. Hun har fred. Hun er fred. “Fred være med dere,” sier presten, og hjertet roer seg, som det gjorde i Mors fang, i godstolen ved fredsliljen som stod der og pustet inn da Mor pustet ut og resirkulerte Mors ro, så vi alle kunne fylle lungene og årene med den, og bringe den til hjertet.

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

 

Reklamer

Ordtakstolkning #9

Ta det steg for steg, får jeg høre. Det er ikke lett å ta et eneste steg når man ikke engang vet hvordan man skal krype. Jeg nærmer meg tretti, men er, kanskje i likhet med de fleste, likevel et barn på mange områder. Steg for steg, lærer og utvikler jeg meg.

Det beste med å ikke kunne gå, er at man ikke kan ta bakoversteg. Man kan ligge der på magen, som et spedbarn, og observere. Når man er klar for det tar man steget, men barnet må lære å krype før det kan gå.

Jeg har selv problemer med å ikke rette opp det andre gjør feil. Om du forklarer at det bare er å sette en fot foran den andre, er det nyttig å vite, og kanskje hjelper det meg når jeg kommer så langt – men jeg kan ikke bruke kunnskapen før jeg selv har skjønt det som er basic.

Har du rom for andres feil, har kanskje de større rom for dine råd. Og husk at hjerterom og husrom henger sammen, så blir du invitert inn i et kott i noens hjerte, la dem steg for steg bygge tillit til deg, så kanskje bygger de ut og dere blir boende på et slott sammen.

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

Ordtakstolkning #8

Grå er som utvasket svart. Svart bruker man i begravelser. Den grå himmelen faller ned, dråpe for dråpe, og vasker bort tårer, så kjærlighetssorg og andre vonde følelser kan begraves i rennesteinen. Ned til rottene, som aldri vil avsløre hemmelighetene bak tårene som endte der.

Det vonde kan føles uendelig, det kan føles uutholdelig, som det aldri kommer til å ta slutt. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Bak skyene er himmelen alltid blå! Selv i Bergen. La tårene renne ned i rennesteinen til rottene, til skyene letter, og himmelen igjen blir blå. Kanskje får du se en dag at himmelen til og med kan være rosa.

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

 

Ordtakstolkning #7

En flis i fingeren er vondt. I en flis i viljen er ganske vondt det også, men da gjerne for de rundt. Å dra i flisen kan være smertefullt i begge tilfeller.

En flis i viljen, kan komme av et vondt ord. Vondt ord gjør vonde folk verre. Slike fliser i viljen heles best ved et omsorgsfullt blås med kjærlighet og omtanke. Det er vanskelig å være god mot de man opplever som vonde. Men klarer man det, tror jeg at man får lønn for det

Selv om du bruker pinsett kan det å dra i en flis være smertefullt. Bruk silkehansker, og stryk forsiktig, så kanskje hekter flisen seg fast i stoffet, og dras forsiktig ut, og vipps er vonde folk gode.

Ordtakstolkning #6,

Er du veldig tørst, er glasset alltid halvtomt. Bare noen dråper igjen! Dråpe for dråpe vaskes byen vår ren, (nesten) hver dag. Grafitti-bokstavene gråter elver av blodrød spraymaling. Kanskje var elvene der fra gatekunsten ble hengt opp, med trykk mot en knapp og dråper som spredte seg. Elver er mystiske og dukker opp når månen drar havet i riktig retning, eller himmelen nyser, kanskje av pollen, så vårrengjøringen kan starte.

Noen steder er der tørke, andre er det overflod. Kjøp en flaske BonAqua, så får barna i Afrika 3 liter rent vann. Er det en reklame kampanje eller rene dråper av godhet? Vel, alle monner drar, sa musa og tissa i havet. I havet er det også dopapir og bæsj og plast og salt. Det egner seg ikke for å drikke, da er flaskevann bedre. At man da må kvitte seg med en plastflaske, som det tar 450 år for havet å bryte ned, er kanskje ikke like heldig. Gratulerer med dagen, i mange generasjoner. Ingen kake er stor nok til 450 lys, men et helt hav hadde vært stort nok til så mange flaskebursdager, at vi ikke trenger å tenke på naturen og hva vi gjør med den, helt ennå.

 

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

 

Ordtakstolkning #5

“Du er som en potet,” sa danselederen og jeg smilte usikkert. “Det betyr at du kan brukes til alt”. Nå smilte jeg mer selvsikkert. Det var et fint kompliment, fordi jeg skjønte at det var sant. Jeg var flink på den måten at jeg husket bevegelsene godt og kunne alle versjonene av dansene.

Jeg kunne brukes til mye. Det vil si at jeg var brukbar, det motsatte av ubrukelig. Noen ganger hadde jeg følte meg ubrukelig, fordi jeg var så ensom og gikk dårlig sammen med de andre elevene i klassen. Men jeg var flink til flere ting. Matte var jeg veldig god i. Tegne kunne jeg. Skriving har alltid vært en interesse jeg har vært flink til. Likevel var det sjeldent jeg tok til meg komplimentene. Hvertfall sånn sett utenifra. Jeg gjorde alt jeg kunne for å passe inn og kunne janteloven. Jeg skulle ikke tro jeg var noe. Da var det viktig å alltid nekte for komplimenter.

Jeg var noe, jeg! Jeg var en potet. Ikke like delikate som småkaker eller lukseriøse som biff, men jeg var brukbar. Ingen er så brukbare som poteten, og de fleste bruker poteten av og til: jeg var en del av manges hverdag, ennå jeg verken var populær eller hadde mange venner. Men jeg kunne kopieres lekser fra, ertes for min pinlige nøyaktighet, eller kanskje snakkes (stakkarslig) til. Smuler for noen, kanskje på størrelse med saltkorn, og saltkorn er kanskje bitre, men de kan brukes til poteten, og vipps er jeg en potetlompe i samfunnet. La meg omfavne deg med mitt smil, og invitere deg til spill og kullsyrevann. Jeg er ikke så komfortabel med ren småprat (tro det eller ei), men kanskje, kanskje viser jeg deg en dans jeg lærte da jeg var ung og lovende, som en bok om Norsk Lov eller kanskje sitter nissen på loven?

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

.

 

Ordtakstolkning #4

Jeg står ved det lille vannet og hiver ut brød til duene. Jeg er litt usikker på om det er snillt av meg. På facebook stod det nemlig at fuglene skulle ha frø og den slags, og at brød ikke inneholdt nok kalorier for dem. Kommer nissen i år?

Brødet smuldrer opp mellom fingrene. Jeg smuldrer opp av angst grunnet verden som omgir meg. Den er stor, skummel og uforståelig. Jeg er selv bare en smule i verdens bakeri. Smuler er også brød, og brød består av smuler. Kanskje duger jeg selv om jeg ikke inneholder nok (kalorier) til å fø glupske samtaler og relasjoner?

Nissen følger med på lasset han, og nedlesset av erfaringer snor jeg meg ubemerket gjennom både samtaler og relasjoner, og bare jeg vet hvor vanskelig det faktisk er. Med smuler av ord jeg har plukket opp, baker jeg setninger som ingen aner ikke er naturlige for meg. Jeg kjenner gangen i en samtale, men jeg føler det er påtatt og som lest i et manus. Det er derfor jeg hopper så mye fra tema til tema; jeg har sagt replikken min, og vil si neste.

Takk for meg

(sier jeg, vel vitende om at akkurat det hadde vært replikken til rollen min, i et manus)

 

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om

 

Ordtakstolkning #3

Det er hell i hver steinhelle, men ligger den skjevt, kan det bli uhell. Å falle så lang man er, er ydmykende. Spesielt om uhellet er at andre barn spenner bein på deg. Uhell kan ikke skje med vilje, men man skal være høflig, og da sier man uhell, gjør man ikke?

Jeg var ikke populær. Langt i fra! 162 centimeter. Det var meg fra topp til tå i åttende klasse. Eller fra enden av foten til en annen elev og et stykke bortover gulvet. Heldigvis skjedde ikke slike opplevelser ofte. Jeg ble kalt nerd, og var smart nok til å holde meg unna de andre, og heller gå rundt på området rundt skolen. Jeg hadde ofte ingen å være sammen med, og da var det bare slitsomt å være rundt de andre elevene. Det var så mye styr med dem.

De sminket seg. Det gjorde jeg også en gang. Da var jeg oransje i hele ansiktet, som om jeg hadde spist for mye gulrot. De likte gutter. Jeg hermet og sa jeg likte han som flest andre likte. Det forvirret meg, fordi jeg selv ikke følte på slike følelser. Jeg ville jo leke jeg!

Ennå har jeg ikke opplevd sommerfugler i magen ved tanken på et annet menneske. Jeg blir veldig glad i de jeg er glad i. Likevel er det svært sjeldent jeg knytter meg til andre. Sjeldent har det vært et problem å ta farvel med noen. I det jeg tar avskjed med en annen, avslutter vi relasjonen, og relasjonsmappen i hodet merkes med “KONTAKT AVSLUTTET” med et stort, rødt stempel. Følelsene oppfører seg deretter.

Nå er jeg 167 centimeter. Jeg vet ikke hvor langt bortover gulvet det er. Jeg blir heller ikke lenger kalt nerd, men smart er jeg ennå. Jeg liker meg ikke på plasser med mange (ukjente). Å ferdes ute blant mennesker er slitsomt og vanskelig. Da er det tryggest inne. For:

Når uhellet er ute, er det best å være inne.

 

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om

 

Ordtakstolkning #2

Blikket mitt fanges av de nye skoene dine. Jeg lurer på om du har fått gnagsår. Jeg bruker å være et gnagsår. Et som trenger gjennom huden etter en stund. Det er ikke uvanlig at nye venner ikke lenger liker meg etter vi har blitt bedre kjent. I vennskapet byttes jeg ut med andre de går bedre sammen med.

Skoene dine er moderne. Jeg går i joggesko. Det knirker allerede mellom oss, men med nye venner og nye sko vil det alltid være noe som knirker. Går man regelmessig, som en klokke, vil sko slutte å knirke. Vennskap kan også knirke mindre om man tar tiden til hjelp.

“Hjelp meg,” ber jeg, og kanskje kan vi komme hverandre nærmere av at jeg viser meg sårbar. Du sier du setter pris på at jeg er ærlig, og jeg tror jeg kan være meg selv. Så feil kan man ta, og jeg sitter igjen som et gnagsår, som lurer på om neste relasjon ikke vil være en blemme.

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

 

Ordtakstolkning #1

Nervøs tråkker jeg meg langs fortauet. Angsten skygger for mestringen, og jeg tråkker forutbestemt på de riktige strekene og flekkene, sånn for sikkerhets skyld. Det er rart det der med skygger, det at det er lyset som gjør at vi ser dem.

Jeg liker ikke å tråkke på skygger, ennå det å tråkke på dem ikke går an. Jeg tar et ekstra stort steg så jeg kan unngå skyggen og heller sette foten i solskinn. Det er ikke bra å frykte skyggene. Når livet er lyst blir de mørke sidene tydeligere, men når vi står i skyggen til de gode periodene, ser vi hvor lyse de faktisk var.

De fleste av livets skygger, skyldes at vi selv står i veien for solen. Jeg flytter meg til siden, og skyggen flytter seg også. Da blir det lettere å tråkke meg videre i lyset, slik jeg er mest komfortabel med. Det fine med skygger er at vi til dels kan styre dem. Vi kan kanskje ikke velge om de skal være der, men vi kan påvirke hvor vi skal stå i forhold til dem, og vi kan snu ryggen til dem -og ansiktet mot solen.

 

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.