Når jeg ler av komplimenter eller skader

Du smiler, lener deg frem og sier du skal fortelle meg noe. Jeg tenker det sikkert er noe fint, og gjør klar et ansiktsuttrykk og noen ord som matcher stemningen. Det er lettest å reagere “rett” når man blir litt forberedt på hvilken reaksjon som er forventet. Når jeg blir overrasket, og ikke har forberedt noen reaksjon, hender det jeg begynner å le. Det trenger ikke å ha vært noe morsomt. Kanskje så jeg at du ble veldig redd av noe jeg ikke visste skremte deg, og lo, mens jeg egentlig tenkte “Huffameg, det må være fælt å være så redd for dette!”

Jeg er glad i komplimenter. Noen ganger når jeg ønsker meg et kompliment, kan jeg be om et. “Sant jeg er flink å bake?” Eller kanskje spør jeg om du syns tegningen jeg laget var fin, ennå du har bekreftet det flere ganger. Jeg smiler og takker. Men noen ganger blir jeg overrasket, og begynner å le til svar, selv om jeg egentlig ble rørt og takknemlig.

Jeg er en sånn en som ler når andre slår seg. Jeg synes ikke det er morsomt overhode, men det er min reaksjon når jeg må reagere spontant.

Det er bra å le, men ikke alltid rett. Enkelte har blitt usikre når jeg har ledd av komplimenter eller situasjoner hvor det var upassende. Men det er ikke vondt ment -jeg er bare usikker.

 

Reklamer

Å skifte fokus

Jeg retter mitt nye kamera mot vinduskarmen og trykker knappen halvveis inn. Jeg ser bildet bli klarere mens kameraet fokuserer. Tankene fokuserer også, og jeg innser at jeg ikke har lagt merke til hvor fin grønnfargen på planten min IMG_7099er. Jeg har faktisk glemt at jeg har så mange fine detaljer her i stuen min. Om jeg flytter fokuset til HOME-bokstavene, som står der på hyllen bak stolen min, vil jeg huske smilet jeg fikk da jeg så fargene og de fine kantene som fikk meg til å føle kribling i magen da jeg hadde kjøpt dem, fordi jeg gledet meg sånn til å plassere dem på hyllen der de hørte hjemme. På spisebordet pynter den lille planten som passer utrolig godt sammen med telysholderne den sIMG_7092tår ved. Telysholderne ja, som jeg fikk av onkel og tante til jul en gang. De er omtenksomme, og jeg er takknemlig for dem. Det er mange mennesker i livet mitt jeg er takknemlig for. Familien min, som fortsatt er glad i meg, ennå jeg har brakt dem mange bekymringer. Vennene mine, som faktisk aksepterer meg. Meg! Alle som får meg til å føle meg verdifull i kirken min, og de som holder ut med meg år etter år i jobben sin. Ikke minst de som gir meg verdifulle gaver som middagsinvitasjoner eller kamera, ennå det overhode ikke er forventet. Jeg er heldig som har så mange å være takknemlig for at jeg ikke får plass i et blogginnlegg til å nevne dem alle ved navn, og må dele dem i kategorier. Jeg føler meg også heldig som tror på Gud. En hverdag uten Ham høres fryktelig skremmende ut. Når jeg føler meg redd, kan jeg skifte fokuset over til Gud, og føle trygghet. Frykten forsvinner ikke alltid, men tryggheten kommer i tillegg, og balanserer meg slik at jeg holder ut likevel. Stolen min er min tryggeste plass. Jeg må smile når jeg tenker på vennene mine som vet dette, og setter seg i sofaen med et selvfølge. Når de som på autopilot tar et besøksglass i skapet, letter jeg nesten, så respektert og akseptert føler jeg meg.

Jeg trykker knappen helt ned, og fanger bildet av den grønne planten i vinduet, og gleder meg over bildene og øyeblikkene kameraet mitt gir meg fokus på -både via linsen, og via hjertet.IMG_7094

 

Valget kveler

Vi ler litt begge to, når ingen av oss klarer å velge hva vi skal se på kino, eller hva vi skal ha til middag. Vi har møttes av og til, søsteren min og jeg, vært sammen noen minutter der vi har vridd hjernen som når man prøver å få ut de siste dråpene av en fuktig klut, for så å gå hver til vårt. Vi klarte ikke å velge, så da ble det ingenting.

Jeg er utrolig dårlig på valg. Skal jeg kjøpe appelsinsaft, og de ikke har det, faller alle appelsinene som hjernen har sjonglert med ned på gulvet, og epler, bringebær, solbær og alskens med smaker kastes tilbake mot den, og jeg aner ikke hvordan fokusere, tenke, fungere! Noen ganger blir jeg så kvalt av valget at jeg føler jeg ikke får puste, og må ut. Da er handleturen over og jeg snubler meg over appelsiner og bringebær og surkål, eller hva det nå var, mens eneste fokus er at jeg må hjem.

Jeg tar de fleste valgene på forhånd. Sånn plasserer jeg brikkene for dagen på riktig plass, så jeg ikke faller gjennom når jeg vandrer på dem. Noen ganger må brikkene byttes, og passer de ikke helt, kan jeg snuble. Likevel holder jeg balansen om de andre brikkene er stødige.

Det er helt i orden at du ber meg velge. Men vær snill og tål meg likevel, dersom jeg ikke klarer det.

Firkantet, som Rubiks kube

Jeg er som en Rubiks kube. Tilsynelatende enkel, men likevel ganske komplisert. Snur du på én av brikkene, blir det en ubalanse i hele meg. Det er kanskje ikke så lett å forstå. Spesielt ikke siden jeg utad ofte viser de samme fargene uansett hvordan du vrir og vender på det (meg).

Jeg kan være ganske firkantet. Jeg liker at ting blir som planlagt, og er opptatt av regler. Står det i en oppskrift at vi skal ha i 125 gram sukker, så tar ikke jeg 126 gram. Det er viktig for meg at du også er litt firkantet når du er med meg, selv om du kanskje egentlig er en ball. Tar du 126 gram sukker faller jeg ut, og klarer ikke kose meg med bakingen.

Jeg liker at alt er sånn som det skal, og misliker at noen flytter på tingene mine, eller setter dem på feil plass. Derfor pakket jeg ut hele flyttelasset selv, til tross for tilbud om hjelp. Alle brikkene mine var løse, og måtte forsiktig plasseres og limes sammen. Problemet når de er limt, er at det ikke er så lett å vri på dem, og det kan være vondt om du gjør det med makt.

Jeg møter deg likevel med et smil, fordi for å være sikker på at du har riktig farge og passer inn i kuben min, er jeg rosa uansett om jeg føler meg guloransj eller blå.

 

Kunsten å ikke tolke

Jeg liker å gå på kino, sier jeg.
Hun har lyst at vi skal gå på kino, tenker du.
Jeg liker å gå på kino, tenker jeg.

Jeg er skikkelig sulten, sier jeg.
Hun ønsker jeg skal gi henne mat, tenker du.
Jeg er skikkelig sulten, tenker jeg.

Jeg har ikke penger til å være med på konsert, sier jeg.
Hun håper jeg kan kjøpe billett til henne, tenker du.
Jeg har ikke penger til å være med på konsert, tenker jeg.

Jeg har savnet deg veldig, sier jeg.
Hun syns det er for lenge siden jeg har tatt meg tid til å treffes, tenker du.
Jeg har savnet deg veldig, tenker jeg.

Jeg mener sjeldent mer enn det jeg sier, sier jeg.
Har jeg tolket noe feil? tenker du.
Jeg smiler og tenker at jeg har sagt akkurat det jeg tenkte (og mente).

Jeg setter farger på tilværelsen

Jeg liker å fargelegge. Å sette meg ned med en podcast å høre på mens jeg farger i boken min, kan være avslappende. Jeg farger følelsene mine også. De blir så mye mer konkrete og lettere å håndtere, dersom de har en farge.

Noen er så sinte at de ser rødt, men likevel kan de være fargeblinde når det kommer til følelser. At jeg er redd for blått, blir tolket som et psykosesymptom. Mens jeg ser på det som fargen som representerer følelsen redd og utrygg hos meg. Da jeg var redd for de blå bøkene som ikke var blå, ble jeg vurdert som dårlig. Det skjønner jeg jo, for det gir jo ikke mening (for andre). Men jeg var redd. Og redd for meg er av fargen blå. At de blå bøkene bare hadde et blått omslag, og ikke egentlig var blå, gjorde at jeg følte meg lurt, da jeg søkte trygghet i omgivelsene.

Slike misforståelser har det oppstått mange av for meg. Kommunikasjon kan være vanskelig, og vanskelig er for meg rødt. Men: Det er rosarødt, ikke som i et trafikklys. Du trenger ikke stoppe å snakke med meg, bare vær åpen for min litt annerledes måte å være på. Jeg er kanskje ikke som de fleste andre, men én ting har jeg til felles med absolutt alle andre mennesker, og det er at jeg er unik.

 

 

Tanker om jul

Det er snart jul, og alle skal visst være glade. Å smile er jeg god på. Etter endt setning setter jeg på et smil, sånn at alle skal vite at jeg mener fred og ingen fare. Diskusjoner liker jeg ikke, de har jeg ikke kontroll over, ved mindre jeg velger å ikke gå inn i dem. Jeg prøver å flyte gjennom samtalen og gå inn til meg selv. Jeg kan lengte etter det sosiale, men frykten og usikkerheten er større enn lengselen, og som grevinnen verdsetter jeg først og fremst sammenkomster med venner så trygge at de ikke finnes. Hun kommuniserte med vennene sine gjennom hovmesteren. Jeg bruker facebook og digitalt vandrer vi, kanskje på stranden, og snakker om det som faller oss inn. Og faller samtalen ut, kan jeg trykke på krysset i hjørnet, og surfe videre.

Jeg er redd, sier jeg. Men siden jeg ikke sier det med ord eller handling, er det ingen som hører. Nettene er lange og kulden har satt inn med iskalde nåler av angst. Jeg smiler, og finner trygghet i at du også gjør det, siden det er det du pleier å gjøre. Får jeg snakke om tall eller systemer lyser jeg opp som en sol og angsten smelter. En sol er en stjerne, og vi tenner en i toppen av treet.

Drypp, drypp. Dråpe for dråpe går angsten fra fast til flytende, og glasset renner over. Jeg mister fotfestet og har ikke lenger beina plantet på jorden. “Mer medisin,” får jeg høre. “Mer forutsigbarhet,” hvisker jeg. Men ingen hører fordi jeg er musestille. Hysj, hysj, hysj! Vær stille som mus. Om jeg går i fella, slipper jeg å feire jul?

Feller på alle kanter. Julebesøk, endring i rutiner. Endringer i hverdagens gjøremål, forventninger og planer. Til og med endring i TV-programmet. Jeg liker det ikke. Men heisann og hoppsan, jeg er stille.

Som en engel daler jeg ned i skjul, lik en detalj nederst på juletreet. Jeg gleder meg til å plukkes ned og igjen plante beina på bakken. Gratulerer med dagen, Jesus, men jeg føler meg nærmest deg i hverdagen, når tankene ikke er så kaotiske.

Men jeg kommer gjennom denne gangen og, og tar det med et (falskt) smil.

 

Som en fisk på land

Som en fisk på land, kaver jeg meg gjennom dagene. Blubb, blubb, prøver jeg å si, men som et vesen som kommuniserer annerledes enn resten, kan jeg være vanskelig å forstå. Jeg bruker de samme ordene men mener dem kanskje annerledes, og du merker ikke en gang misforståelsen.

Jeg spør etter vann, og du gir meg et glass. Jeg takker, smiler og drikker, men gråter inni meg, fordi jeg mente jo egentlig at jeg trenger andre omgivelser for å leve. Men jeg skjønner at det er vanskelig å forstå en fisk på land, som er usikker på språket, og som bare prøver å overleve ved å tilpasse seg. Jeg er veldig høflig, får jeg høre. Jeg vet ikke hva som er greit og spør først. Kan jeg ta et eple? ringte jeg mamma på jobben og spurte.

Jeg gisper etter luft, og verden rundt meg spinner så fort at jeg blir svimmel. Blubb, blubb, prøver jeg igjen. Jeg må sette meg ned, og lener meg bak og later som jeg slapper av. Jeg tørker ut, men jeg liker ikke følelsen av smurte hender eller lepper, og unngår det til det lengste.

Jeg er ikke alltid så god på å kommunisere det jeg ønsker å formidle. Da kan jeg heller spørre om jeg skal lære deg 20 desimaler av pi, eller kanskje 50? Skal jeg fortelle deg Norges lengste ord med mening? Jeg liker tall, for de er konkrete og lette å forstå og formidle. Jeg liker ord også, bare ikke alltid via munnen. Kanskje ville jeg ved hjelp av pi, fortelle at jeg har det vanskelig og trenger deg.

Jeg er ikke konstruert for å takle alle utfordringene jeg står i. Likevel klarer jeg dem. De suger krefter ut av meg, som jeg suger pepsi max gjennom sugerør, og jeg sitter igjen kraftløs og utslitt som en skjør brusboks man kan skvise med bare én hånd. En fisk på land må på et tidspunkt ha vann for å overleve.

Blubb, blubb sier jeg. Skjønner du, eller skal jeg ramse opp pi?

Forandring fryder (ikke)

Jeg liker at du tar i mot meg med et stort smil, som alltid. Derfor forteller jeg kanskje ikke når ting ikke er så bra. Det handler ikke om at jeg ikke stoler på deg, men at jeg trenger tryggheten i at du er akkurat som vanlig. Om jeg har det vondt, er det til mye større hjelp å bli møtt slik jeg pleier, enn det er i en bekymret rynke mellom øynene. Selv om jeg også setter pris på en god klem om jeg har det vondt.

Derfor liker jeg heller ikke rusmidler. De får mennesker til å forandre seg. Inni meg fylles jeg med iskalde nåler, og hodepinen som kommer når jeg biter tennene for hardt sammen, dukker opp. Kanskje virker jeg avslappet og blid, men jeg har god øvelse i å virke avslappet i vanskelige situasjoner. Det være seg i en vanlig matbutikk, eller i midten av en diskusjon blant noen jeg er glad i. At du forteller om en kveld på fest eller på byen er helt i orden -jeg vil bare ikke møte deg beruset. Rus gjør folk uforutsigbare. Jeg liker ikke uforutsigbarhet.

Da psykologen min forandret veldig på hårfrisyren, ble jeg svært ukomfortabel. Blikket flyttet seg momentant til skoene, de trygge skoene hun brukte å gå i. De med en stor bokstav på siden. Jeg har blitt flink på å takle utvendige forandringer på mennesker, etter en alvorsprat med meg selv, der jeg forklarte meg at det er urimelig å forvente at ikke de rundt meg skulle få fornye seg i blant. Så det er i orden om du klipper håret, eller tar en tattovering…

…så lenge du møter meg med det vante, store smilet.

 

Jeg smiler grønt, og du sier jeg er skjønn

Vi sang sangen om sommerfuggel i vinterland, og om jenta som ga et smil. Jeg smilte også, og de vonde følelsene kom bare til uttrykk i historiene jeg skrev i norsken. Jeg, som jenta i sangen, var fargerik, men mine farger var ikke synlige ennå, for jeg var ennå en larve. Jeg var kamuflert i grønt, og grønt er skjønt. Mange sa til meg at jeg var skjønn, og ingen visste at jeg egentlig var rosa i en sort verden.

Jeg har strukket ut vingene, som skal ta meg til lykke når de har tørket. Jeg prøver å vifte vekk det sorte støvet som dekker dem, eller er det bare restene av kokongen som ikke har falt helt av? Jeg er ikke klar til å fly ut i det fri, og holder meg her i det trygge. Kanskje hindrer kokongen eller støvet meg i å se verden fra fugleperspektiv, men jeg liker meg her nede, hvor jeg har verden på kloss hold. Det hadde blitt for overveldende å forholde seg til hele verden på én gang. Og jeg kunne falt, ikke bare ned i gresset, men på hard asfalt.

Men fargene mine har kommet trygt fram. Den rosa sterkest, og den grønne over hjertet. For selv om jeg ikke liker å minnes den grønne tiden i livet, så bærer jeg den med meg med et smil. For smile er jeg god på, selv om det ennå kan være et grønt, kamuflerende smil.