Klem er mitt hjertespråk

Sanglæreren min fortalte om en sang de yngre elevene ville synge, som handlet om hjertespråk. “Hva er det?” spurte jeg, og skjønte ikke hvordan hjertet kunne uttrykke seg. “Én klem sier mer enn tusen ord,” forklarte hun, og med ett forstod jeg.

Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal snakke med deg, si at jeg bryr meg og at det var godt å se deg. “Jeg fikk lyst på en klem,” sier jeg heller, og du sier at det skal jeg selvfølgelig få. Hjertene våre er nærmere hverandre når vi står der, kinn mot kinn, og jeg holder trygt rundt deg.

De som kjenner meg, vet at jeg alltid ønsker at vi klemmer én gang på hver side. Først gir jeg deg en klem, en kjærlig, varm klem, som hvisker til hjertet ditt at jeg er glad i deg. Så nyter jeg å en klem, og i noen sekunder føler jeg meg trygg, der i armene dine.

Klem kan være utfordrende, men i dag vil jeg fokusere på det positive med klemming. Fordi klem er mitt hjertespråk. En klem er mitt hjerte som sier til deg at jeg bryr meg. For én klem sier mer enn tusen ord, og tusen ord kunne ikke beskrevet hvor takknemlig jeg er for de jeg har i livet mitt. Jeg takker med en klem.

 

Advertisements

Tema: samtale i regnbuens farger

Vi hopper opp på linen og balanserer oss gjennom samtalen. Det er vanskelig å holde den rød tråen, når den nå begynner å ta slutt, og jeg velger videre den som i øyeblikket ser lettest ut å gå videre på. Når jeg ikke har mer grønt, hopper jeg over til det lilla, og plutselig snakker vi ikke lenger om gårsdagens middag, men om katten jeg ønsker meg. Denne tråden var kort, og vanskelig å balansere på, så jeg ser meg rundt etter nye tråder, allerede før vi har snakket ferdig om katten.

Katten er sluppet ut av sekken, og jeg gleder meg til den slippes ut av katteburet og flytter inn hos meg. Jeg har det veldig koselig i leiligheten, mye rosa men jeg skal kjøpe ny klokke. Jeg liker ikke at den tikker, det er så forstyrrende. Men jeg er veldig glad i sjokolade. Det er to for 55 tilbud ennå, og jeg vet ikke om jeg liker det eller hater det. Hat er et sterkt ord, sies det, og man skal ikke hate. Jeg hater ikke.

Jeg hopper fra tråd til tråd, og prøver å holde samtalen i gang. Samtidig prøver jeg å ha normal øyekontakt, og prøver å følge tråden den andre er på. Jeg kan være litt fargeblind på andres tråder, og svare noe annet enn det jeg burde, ennå jeg prøver så hardt å si det jeg tror er rett.

Det kan være utrolig slitsomt å ha en “vanlig” samtale. Hadde du sett tankene mine, ville du sett kontrasten mellom utenpå og inni meg. Én av mine angstmestringsstrategier er å late som jeg er avslappet, fordi jeg håper jeg påvirker meg selv til å slappe av. Men inni kan det være kaos.

Nå har jeg ikke flere tilgjengelige tråder, og hopper av samtalen.

Når alle løper forbi…

Jeg står med armene utstrakt, mens verden løper forbi på tå hev. Du vil ikke vekke bjørnen som sover i sitt lune hi, for da blir du selv bjørnemat, og det er å gjøre en bjørnetjeneste.

Jeg trodde tidligere at en bjørnetjeneste var en stor tjeneste, siden en bjørn er så stor. Jeg elsket å gjøre bjørnetjenester, og ante ikke at jeg ble bjørnemat. Bjørner liker å spise blant annet leksehjelp. De bryr seg ikke om ikke å bite hånden som mater dem. Jeg ga hele hånden, men de ville bare ha lillefingeren. De trengte meg jo bare når leksene var viktige.

Jeg var kanskje ikke viktig, men likevel var jeg det. Leksene er viktige, og jeg lærer fort. Jeg pugget rekkefølgen i en kortstokk på 1-2-3. Eller egentlig cirka en time, men det er jo ganske fort det også. Medisiner har tatt fra meg mye hukommelse, og jeg glemmer at jeg snakket om bjørnetjenester. Jeg foretrekker forresten katter foran bjørner, og er like lite glad i å bli våt, som en katt. Kattevask tar jeg likevel ikke, men lar musene danse på bordet mens jeg tar en dusj. Det hender jeg synger i dusjen. Noen ganger setter jeg meg i dissen til Sunniva i kaptein Sabeltann, og stemmer i «Når du føler deg helt alene, når alle løper forbi», mens jeg tenker på at både unger, jobb og giftemål er old news for mange andre på min alder, mens jeg håper jeg får en fin, rosa pepperkvern til min tredevte bursdag.

Jeg gleder meg allerede til feiring, og lurer på om jeg skal ha rosa tema. Jeg er løpt forbi for lenge siden, men velger å ikke sørge over det jeg ikke har eller klarer. Heller godtar jeg at min verden spinner litt saktere. Hadde den ikke gjort det, hadde jeg falt av og fått skrubbsår på kneet. Jeg mange finer plaster av både Barbie, Ole Brumm og andre artige figurer, men vil heller beholde dem i samlingen min.

Jeg er så priviligert at når andre har spurtet en runde og møter meg på veien, så stopper de opp, tar en prat, viser omsorg før de setter opp farten og går tilbake til hverdagen. Jeg står ennå med armene utstrakt, og ofte kommer noen bort å gjengjelder en klem. Det er ikke bjørnemat. Det er en bamseklem.

(Takk for at du tok en tur innom mine rotete tanker 🙂 )

Asperger? Du?

Noen sier de ikke blir overrasket når jeg forteller om diagnosen min. Andre blir tatt på senga. De vet ikke at jeg aldri blir tatt på senga, fordi det er viktig for meg å stå opp på rett tid. Men asperger? Jeg? Jeg er jo så flink sosialt.

En av de største forskjellene mellom jenter med asperger og gutter med samme diagnose, er at jentene er mye flinkere sosialt. Man har lært seg sosiale regler, og bruker vanlige fraser man har hørt andre bruke. «Jeg tenker på deg,» sier jeg, og lurer på hvorfor man skal si det i stedet for å bare si at man bryr seg. Jeg bryr meg i større grad enn jeg tenker på deg. Og jeg var ikke full da jeg spurte om noe upassende, jeg bare slapp ut litt Christine mellom hullene i høflighetsmasken jeg har laget ved å teipe sammen kjente fraser.

Det er typisk at aspergerjenter er stille og pliktoppfyllende som unge. Dette kan være grunn for at jeg, som mange av disse jentene, ikke ble «oppdaget» før jeg ble voksen. Vi virker gjerne yngre enn vi er. Jeg vet ikke konkret hva som menes med det, men jeg vet at jeg både ser yngre ut og oppfører meg yngre. (Jeg er takknemlig for at jeg blir godtatt likevel.)

Jeg googler, leser og kjenner meg igjen i:

Noen jenter eller voksne kvinner med Aspergers syndrom, særlig de som har en betydelig intellektuell kapasitet, kan være vanskelig å diagnostisere, fordi de ofte greier å kamuflere vanskene sine.

Jentene kan fremstå som tilsynelatende «normale», samtidig som de ofte lider i stillhet.

Relativt godt fungerende jenter med Asperger syndrom skjuler ofte svak sosial kompetanse gjennom å fremstå som blide og aktive – eller som stille og lydig.

Å lide i stillhet er vondt. Når man har sagt noe feil og får høre man er frekk, men egentlig bare har ment å komme med en observasjon, kan mislykkethets-følelsen dukke opp. Men jeg skriver meg bak øret at dette var ikke greit å si (selv om jeg ikke aner hvorfor det ikke var greit, eller hvorfor bak øret er en lur plass å skrive det).

Asperger er en diagnose jeg selv kjenner meg igjen i. Den har gitt meg forklaring på så utrolig mange ting, og i tillegg er det lettere å godta meg selv for meg, når jeg vet at jeg ikke er dum, bare litt annerledes. Og som jeg har skrevet tidligere, er ikke annerledes, eller spesiell, nødvendigvis noe negativt. Jeg kan slappe av med tanken om meg selv, når jeg forstår meg selv litt bedre. Forstår du bedre nå?

Jeg stoler på deg, sier jeg og ser for meg en stol.

En kontorstol har hjul, og ruller lett avsted. Slike har kanskje betalt plassering, og selv om de er bygget av solid materiale, er det ikke sikkert den alltid er der. Kanskje er noen andre mer slitne og trenger å sitte, og du må stå litt lenger enn tenkt. Og utenom kontortid er den utilgjengelig.

Men jeg har mange rundt meg som jeg stoler på. Når jeg tenker på disse, ser jeg for meg en stol på fire bein. Den er laget av tre, og har ulltrekk på setet. Jeg klarer ikke ta i silke, men silke er et bilde på luksus og overdådighet, og det føler jeg mine kjære gir meg ved å godta meg og være glad i meg. Likevel er stolen deres dekket i ull, fordi de gir meg så mye varme. Stolen er behagelig å sitte i, kanskje mest fordi jeg vet beina ikke svikter. Den ruller heller ikke avgårde, men blir stående. Jeg må være varsom så jeg ikke knuser den med harde ord, for treverk kan være sårbart, selv om det også er sterkt. Men du vet kanskje at mine litt harde ord egentlig bare er en ærlig observasjon eller et underlig formulert kompliment. Jeg stoler på deg, og ønsker i gjengjeld velkommen til å sitte i min stol.

Min stol virker kanskje skjør, men trenger du en å stole på, kan jeg tilby både komfort og styrke. Kjenner du meg, vet du at stolen min skiller seg litt ut, og kanskje har bare tre bein, men husk at en pirat med trebein er bare en pirat som har vært overlevd noe ekstra utfordrende. Når jeg får uendelig med klemmer, trøstende ord og opplæring i matlaging gjengjelder jeg kjærligheten jeg føler ved å tilby ørten ulike drikker, pakke deg inn i pledd og gi små gaver.

Jeg stoler på at din firbente trestol ikke svikter. Det gir meg styrke slik at du kan stole på meg.

At verden er overveldende er ingen nyhet

Jeg tar usikkert på skoene og jakken, og griper nøkler, mobil og sekken min. Øretelefoner dyttes inn i ørene, og jeg lar mobilen sende musikk gjennom lufta og inn i de trådløse proppene. Jeg puster inn luften der pusterolig-sangene befinner seg, i håp om at det kanskje, kanskje kan hjelpe litt.

Når jeg har forsikret meg om at døren er låst ordentlig, fortsetter jeg ned trappa og ut i den store verden. Den er så overveldende, verden, og jeg unngår nyheter slik at den skal miste litt av sin makt over angsten min. Jeg klarer ikke ta inn over meg alt som skjer, og velger å høre den samme kjente musikken, spise den samme maten som jeg pleier, og ha mest mulig faste aktiviteter i hverdagen. Det forutsigbare er langt mindre overveldende enn om jeg skulle tatt stilling til terror, ulykker og sult.

Knut Hamsuns gjennombrudd var Sult, men den har jeg heller ikke tatt stilling til. Jeg velger lettere bøker, som Harry Potter. Jeg leser ikke, men lar Harry Potter sende meg inn i Drømmeland ved å høre hans historie på lydbok når jeg legger meg. Det hjelper mot kveldsangsten å høre lydbok.

Angsten kommer i bølger, som sjøen, og jeg prøver å løpe mellom bølgene, komme meg lengst mulig før neste bølge treffer. Selv om jeg sitter helt stille når bølgen skyller over meg, blir jeg fryktelig sliten, fordi jeg bruker enormt mye krefter på bare å holde ut. Noen synes det er rart at jeg i ene øyeblikket kan virke som å ha det ok, men i neste være så redd. Men siden jeg ikke blir våt av bølgene, er det vel ikke så lett å se dem.

Avhengig og stolt av det

Jeg sitter her og deler tankene mine via tastaturet på min følgesvenn; Acer. Denne datamaskinen som jeg er så avhengig av, fordi den hjelper meg å fungere i hverdagen. Mesteparten av mitt sosiale liv foregår over nett, og både å få tastet ut tanker, snakket om fjern families middager og gjort tilbudsresearch før ukens handling, er tilsynelatende trivielle, men for meg viktige, tjenester PCen hjelper meg med for å holde koken.

Mange irriterer seg over hvor avhengig vi har blitt av PC, nett, mobil og brett. Andre synes det er skremmende. “Da jeg var ung,” sies det, og jeg kan si det samme, men med en annen undertone. Da jeg var ung, hadde vi dessverre ikke slikt. Jeg er avhengig, og stolt av det.

“Skal du ikke vente til du vet om du får igjen på forsikringen?” spurte mannen i butikken, da jeg kom for å kjøpe ny mobil. Jeg trengte en mobil jeg kunne stole på. Jeg er avhengig av de 151 grammene som tynger lett i lommen over hjertet, der den spiller sanger som går meg til hjertet, og som hjelper meg å roe hjertets raske rytme blant stress og kav.

For mobilen min hjelper meg å komme gjennom dagene. Jeg klarer lettere å gå gjennom byen om den følger meg på veien. Den kan ikkje gå skritta for meg, eg må gå de sjøl, men den vil være med meg. Den hjelper meg gjennom bussturen der jeg kan sjekke instagram i stedet for å fokusere på at jeg er innestengt med masse folk på en overfylt buss. Den gjør besøk mulige, fordi jeg kan spille spill noen minutter mens angsten er på sitt verste. Og jeg tør å være alene, fordi jeg har muligheten til å kontakte noen.

Derfor er jeg stolt av min avhengighet, eller hvertfall hvordan den gjør livet mulig. Som en krykke hjelper de meg å gå, fungere og leve.

 

 

Ta av hetten og bli glad i høsten

Høstens vakre farger omringer oss på alle kanter. Vinden beveger fargerike blader som maneter i bølgene. Sinnene beveges også, men andre veien – fargene forsvinner. Høstdepresjonen opptar sykehusplasser og flere når frikortgrensen grunnet blåresepter. Man pakker seg inn i regnjakker, og drar hetten godt over hodet. Man er ensom der man går, blant de andre som også er ensomme.

Man går i egne tanker. Jeg inviterer deg inn i mine. Trå varsomt og tørk av deg på beina, for det skal så lite til før de skitne dråpene fra støvlene dine tynger tankene mine og må slippes ut gjennom tårekanalene.

Jeg blar gjennom kanalene på TV, og ender med å slå av. Høsten har rammet verden. Det skjer så mye vondt der ute. Selv om det finnes farger, ser man de ikke på grunn av ensomhetshetten som tvinger blikket mot bakken. Bladene du tråkker på er brune og ødelagte, og høsten er plutselig ikke vakker, men stygg og ødeleggende.

Vi lengter tilbake til manetene i bølgene. Men å drømme er bedre enn å lengte tilbake, og jeg flytter sommeren fra fortid til framtid. Sommer’n kommer, med sol og regn og latter og sang. Men først må vi gjennom høst og vinter. Eller farger og stillhet. Ta av hetten. Se på fargene. Hysj.

Penga eller livet?

Jeg kjøper meg lykke i form av klær eller godteri, og koser meg et øyeblikk for dyre penger. Jeg verdsetter pengene og kjøper mer, og blir stresset om kontoen går tom, for penger er vel lykke?

Da lykke liten kom til verden, var han lykke for mor og far. Indirekte veldig dyr lykke, men mer varig enn sjokolade, som blir ulykke når den plasserer seg på hoftene. For lykken er ikke konstant eller statisk. Den svinger som en trang vei på vestlandet, og innimellom er veien vanskelig å se gjennom regnet, men har du beina plantet på bakken, og fortsetter å gå, så ser du etterhvert at veien alltid var der, tilgjengelig.

Man kan påvirke sin egen lykke, ved å prioritere hva man verdsetter. Jeg verdsetter en klem, og ennå mer om jeg får en på hver side. Da føler jeg meg verdsatt, og kanskje bringer min dobbeltklem litt lykke til noen andre og? De fleste bytter hvertfall ut et forvirret uttrykk med et smil når jeg forklarer “én til deg, og én til meg”.

Jeg fikk en gang en rull med smil, som jeg skulle bruke som smilepinne. Man forbinder jo å smile med glede, noe som gjør det svært enkelt for mange og gjemme sorg, smerte eller andre vonde følelser. Gjemsel er en barnelek, men barn leker ikke gjemsel med følelsene sine i samme grad som voksne. De trenger ingen smilepinne, men et enkelt “borte…bø!” kan få de minste til å smile.

Uavhengig av saldo i banken, kan man ha det bra. Jeg takker Gud hver eneste kveld for dagen, uansett hvor vanskelig dagen har vært -for jeg er jo takknemlig for at jeg får prøve meg i livet. Jeg verdsetter det, og prøver å gjøre det best mulig. Med og uten kjøpte, midlertidige gleder.

Penga eller livet? Jeg kan klare meg uten penger, men uten livet kan jeg ikke gjøre noen ting. Så ta pengene mine du, så håper jeg du kjøper noe du kan verdsette.

Logisk gassballong.

Vi tre søsknene skulle få hver vår gassballong en syttende mai. Det brakte med seg mye tenking for meg. Jeg så på klasen med flyvende motorsykler, hunder, jenter og andre figurer. Brødrene mine valgte raskt, og tok den de likte best. Så enkelt var det ikke for meg. Jeg så på klasen igjen, og tenkte at jeg måtte jo ha noe som faktisk kan fly, noe annet ville jo være helt ulogisk, siden ballongen befant seg i luften. Jeg så en papegøye-ballong, men papegøyen hadde vingene inntil kroppen. Da kunne den jo ikke fly. Jeg tenkte litt, og endte med å velge denne ballongen. Jeg hadde funnet en løsning! Jeg passet på at papegøyen satt på skulderen min. Jeg var meget fornøyd med denne løsningen, da den hjalp meg å slappe av med gassballongen. Den gangen jeg fikk en flyvende jente, ble jeg fryktelig stresset, men viste takknemlighet likevel, for det skal man når man får noe av noen, uansett om man ikke liker det man får.

Det er tanken som teller, og for å fylle bensin på vennetanken, må man blant annet være takknemlig når man blir vist kjærlighet. Og det er jo ganske logisk. Kjærlighet er jo et privilegium, og jeg gir bort en kjærlighet på pinne, og håper du blir takknemlig for min konkrete måte å vise kjærlighet på. (Det hender jeg gir vekk andre ting, som ikke heter kjærlighet, men som likevel er det.)