Jeg avviser mens jeg forbereder vennskapet

Jeg står på trygg grunn. Det vet jeg, for grunnen er lagt sten for sten, nøye og perfekt. Jeg har tilpasset bitene så de passer hverandre og hindre kanter jeg kan snuble i. Det hender jeg inviterer andre inn på mitt område. I det de trer inn, vakler grunnen, mens den tilpasser seg at nå står vi to her. Det tar litt tid, men det er jo naturlig når den var bygget for å bære bare akkurat meg. 

Da jeg bygget min grunn ble den nesten sømløs. Derfor er det ikke så lett for andre rundt meg å se hver lille byggesten og hvordan den er perfekt plassert med stenene omkring. De tramper rundt slik de er vant med fra sin egen grunn. Det kan få mine byggestener til å flytte på seg, og plutselig er min trygge grunn full av snublekanter og hull å falle i. Jeg blir sint på den som flyttet på steinene mine. Det var jo ikke med vilje, faktisk trodde hun til og med at hun hjalp. Fordi stenene hun er vant med fra sin egen grunn har en annen form, og glir lett sammen, så det å forstå at mine må plasseres varsomt og nøye for å passe sammen, er nok ikke så lett. Men likevel blir jeg sint, og det er jo ikke så rart. Når man snubler og faller, mister man både bakkekontakten, oversikten og det kan gjøre ganske vondt. Jeg blir ikke egentlig sint på henne som person, men på hendelsen som skjedde. Det er bare litt vanskelig å vite helt hvordan jeg skal uttrykke det på en god måte der jeg ligger gul og blå, på en hullete og kantete grunn. I et tappert forsøk på å ikke bli sint, kan jeg bli avvisende. Inni meg jobber jeg hardt for å hente meg inn.

Jeg inviterer deg gang på gang, og prøver å bygge om nok til at min grunn kan tåle oss begge uten å slå sprekker. Jeg filer noen kanter, presser stenene inn selv om det er litt trangt, og prøver å holde meg unna de mest sårbare områdene når vi er sammen. Jeg ønsker sterkt å få det til, å kunne være sammen med deg og ha det fint! Og jeg jobber hardt for å få det til, mer enn du aner. Det hender bitene faller sammen likevel, de er tross alt plassert på kompromiss og ikke der de egentlig hører til. Men jeg prøver igjen neste gang, med en litt annen plassering, så kanskje går det bedre da. 

Det hender også ofte at jeg klarer å plassere stenene bra nok til at de holder seg på plass til vi er ferdig å være sammen. Men da skjer det gjerne at grunnen kollapser og jeg faller i et dypt hull etterpå. Da bruker jeg litt tid på å klatre opp igjen og plassere bitene der de hører hjemme. Derfor kan jeg ikke møte deg så ofte. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst, det er bare det at timene det tar før og etter gjør det umulig å rekke det! 

Siden hvert mennesket tramper med sin egen takt, er det mange ulike versjoner av min egen grunn jeg må lage. Den må tåle både tripping, subbing, dansing og polkasteg. Jeg velger ofte å takke nei til invitasjoner til nye vennskap. Jeg blir rørt og takknemlig for å bli spurt! Det er bare det at jeg har ikke kapasitet til å finne flere tilpasninger og holde styr på så mange på en gang. Da mister jeg oversikten og det hele blir et kaos.

Så når jeg møter deg med avvisning eller sinne til tross for at jeg stadig sier jeg ønsker vi skal møtes, så vit at til tross for at jeg kanskje ikke alltid får til å gjøre møtene mellom oss gode, er innsatsen jeg legger i det en solid investering i vennskapet fordi du er ønsket og en jeg er villig til å bygge om for å ha rom for. 

Takk for at du er tålmodig mens jeg jobber for å finne rett sammensetning av stener til at min grunn blir sterk nok til å bygge gode opplevelser sammen på!

Reklame

Farger- Grønn

Jeg blir kvalm, og føler magen er fylt av slim. Slim som Flubber fra filmen jeg likte så godt som barn. Assosiasjonen til grønn gjør meg trist, og trykker meg flat som en pannekake. Det var slik jeg eksisterte som barn. Jeg var en pannekake på bakken, som snurret og snurret for ikke å bli spist av de grådige dyrene i skolegården. Og for ikke å bli tråkket på av uforsiktige masser av bein, med såler av skitten gummi. Eller var det tyggegummi de hadde, og skitne ord som såret meg til det ble hull på fasaden, så tårene rant ut? 

 

Shit happens. Grønt er et tilbakelagt kapittel i en bok på en støvete hylle. Jeg liker ikke å lese, og hvertfall ikke samme bok to ganger. Jeg prøvde på ungdomsskolen da jeg pugget til prøver. Min gode hukommelse sørget for at det var for kjedelig til at jeg gadd. Jeg var også ganske kjedelig, men hukommelsen min var god å ha på laget. Den ga meg kontakt med andre elever, og jeg var ønsket i gruppeoppgaver. Vi ble et team, og jeg var en del av gjengen. En del av Ibsen-gjengen eller andre verdenskrig-gjengen eller andre kule, midlertidige gjenger de andre ikke tenkte på at vi hadde. En gang ble et samarbeid et spirende vennskap. Min mangel på riktig gjødsel tok raskt livet av spiren, men jeg beholdt gleden over at noen så noe spennende i meg. Det var musikken som brakte oss sammen. Jeg likte ikke musikk, men hadde tilfeldigvis hørt om favorittbandet hennes, og det var visst sjeldent. Det gjorde det verdt å ta sjansen på meg. Et sjansespill av verdi. Jeg har ikke et særlig godt konkurranseinnstinkt, og glemte å være engasjert. Hvem gidder vel å spille med en passiv medspiller? Jeg hadde fått nytt favorittband, og et lysegrønt håp om at flere frø skulle spire.

 

Denne opplevelsen ga meg verdi. Den viste meg at jeg eksisterte i verden som menneske og ikke en oppdiktet figur. Jeg hadde bevis, et potensielt vitne!

Kanskje ville hun som tidligere avdøde spirevennskap ikke vedkjenne at hun hadde tilbragt tid med meg, men det var godt å vite at det fantes mennesker som i rette omstendigheter kunne tenke seg en pannekake-venn.

Lørdagsgullet

«Det var min tur!» sa jeg så høyt jeg kunne i tankene mine. Foran meg gikk varene på samlebånd, og mennesker i kø, og lyden av maskiner, mynter og høflige avslag til kvittering, overdøvet den hurtige pusten min. Jeg knuget om godteposen der jeg sto bak køen av voksne som passerte kassen, en etter en. Jeg hadde også stått i kø, men da jeg kom fremst, var jeg plutselig utenfor. «Unnskyld, jeg skulle bare veie godteposen min,» øvde jeg gjentagende inni meg. Jeg tenkte på vekten som brukte å være i fruktdisken før i tiden. Der kunne vi veie godteposer også. Det var lov, selv om den hørte til frukten. Det hadde stesøsteren min lært meg. Nå var vi ikke i livene til hverandre lenger, og jeg stod som en ensom statue av angst og øvde på replikken min. Jeg gikk i teatergruppe og var flink å snakke høyt og tydelig foran publikum. Da var jeg ikke usikre, sjenerte meg, men en selvsikker tannlege uten bekymringer. Jeg kunne ikke være tannlege når jeg skulle kjøpe smågodt, men ønsket å være lillebror. Han var trygg og kjørte på som Thomas-toget. Jeg likte å være passasjeren hans, og likte når panseret hans kunne bane frem meg også. Tut, tut, ville toget sagt, og alle ville visst at nå skulle toget fram. Jeg løftet blikket og hvisket stille, «Unnskyld….?». Tårene presset på, og blikket falt tilbake til de hvite knokene som tviholdt på skatten som senere ville føles så velfortjent. «Var det noe du ville?» Noen hadde sett at jeg hadde stått der en stund, og blikkene rettet seg mot meg. «Jeg ville bare veie godteposen min,» sa jeg, stolt fordi jeg klarte å formidle ønsket mitt. 18,50 kostet det, og jeg hadde holdt meg innenfor grensen på 20 kroner. Jeg våget ikke ta mer, for da måtte jeg veie på nytt, men gikk innom kiosken og kjøpte en svart Bugg på veien. 

Vel hjemme ble klokken seks, Thomas-toget kom på skjermen, og en stolt jente holdt forsiktig om godteposen hun hadde kjempet så hardt for og smilte takknemlig fordi det var lørdag bare en gang i uken.

Farger -lilla

Lilla var stor og snill og likte å bli klødd på magen. Hun var en st. Bernhard med masse som et voksent menneske. Jeg var 7 år og hadde små fingre som klødde og koste, med vennlige bevegelser på den varme, bomullsdekte sletten ved siden av meg. Tante hadde kalt hunden sin Lilla, fordi hun selv var så glad i lilla. Eller fiolett. Det var viktig at det var fiolett og ikke lilla. Med tante som forbilde, fortalte jeg de andre barna at det var fiolett som var fint, ikke lilla. Med tante som forbilde, tok jeg på blomstertights og med tante som forbilde ønsket jeg meg anorakk. Det var «teit» å gå i tights og ikke i slengbukser, men tante gjorde det, og hun var den sterkeste voksne jeg kjente. Jeg hadde henne i tankene da jeg tok på tightsen om morgenen og gikk ut døra annerledes enn de andre barna. Jeg klarte ikke de ekle buksene de likte, men ville bruke de gode tightsene som ikke gnagde eller strammet for mye eller var stive. Tante var enig. Hvorfor i all verden noen valgte annerledes forundret meg, og gjorde at jeg mistenkte at jeg var litt smartere enn de andre. 

Jeg ville gjerne ha en fiolett bukse. Jeg har aldri likt lilla uansett nyanse, men jeg likte tante, og fiolett ble en trygghet, som lukten av lavendel i beroligende naturmidler. 

 

I kalenderen min er sosiale aktiviteter farget lilla. Det kommer av nettopp denne motstridende følelsen av godt og vondt. Jeg har så lyst å ha det bra med andre mennesker, men mestrer det dårlig. Men som om jeg kjente lukten av lavendel, puster jeg dypt, og tenker med takknemlighet på menneskene som velger meg i livet sitt, selv om det kan være utfordringer (Det krever nok litt tålmodighet å lytte når jeg vil fortelle om heldagsprøver i matte og hvordan jeg tenkte ut lure løsninger for å imponere)

Ordtakstolkning #10

Kirkebenkene fylles igjen. Det er ikke søndag, og ingen er glade. Når de gamle går hjem, og flytter ut av rommet, kroppen, verden, sitter barn og barnebarn på harde trebenker og gråter, mens de i sorg tenker på sin kjære og håper på å komme unna konflikter over arv. Hvite lommetørkler tørker tårer, som et silkemykt håp om fred i hjerter, sinn og samtaler.

Når de gamle går hjem, kommer andre gamle på hjem, og barn og barnebarn puster lettet ut, som om det var deres siste åndedrag, fordi endelig, endelig, får Mor være et sted hvor de passer på at hun ikke vandrer forvirret rundt i hagen om natten og fredløst leter etter hamsteren hun hadde da hun var seks.

Et slitent bryst stilner, og rynkete lepper bringer ut brukt oksygen en siste gang. Mor har gått hjem, og vet ikke om tårene som drypper ned på ned livløse hånden hennes. Hjem er et godt sted, et trygt sted, og aldri trenger hun å lete igjen. Ikke etter noe hamster, ikke etter minner, og ikke etter småpengene hun så gjerne vil gi barnebarna, så de skal vite at hun er glad i dem. Hun har fred. Hun er fred. “Fred være med dere,” sier presten, og hjertet roer seg, som det gjorde i Mors fang, i godstolen ved fredsliljen som stod der og pustet inn da Mor pustet ut og resirkulerte Mors ro, så vi alle kunne fylle lungene og årene med den, og bringe den til hjertet.

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

 

Ordtakstolkning #9

Ta det steg for steg, får jeg høre. Det er ikke lett å ta et eneste steg når man ikke engang vet hvordan man skal krype. Jeg nærmer meg tretti, men er, kanskje i likhet med de fleste, likevel et barn på mange områder. Steg for steg, lærer og utvikler jeg meg.

Det beste med å ikke kunne gå, er at man ikke kan ta bakoversteg. Man kan ligge der på magen, som et spedbarn, og observere. Når man er klar for det tar man steget, men barnet må lære å krype før det kan gå.

Jeg har selv problemer med å ikke rette opp det andre gjør feil. Om du forklarer at det bare er å sette en fot foran den andre, er det nyttig å vite, og kanskje hjelper det meg når jeg kommer så langt – men jeg kan ikke bruke kunnskapen før jeg selv har skjønt det som er basic.

Har du rom for andres feil, har kanskje de større rom for dine råd. Og husk at hjerterom og husrom henger sammen, så blir du invitert inn i et kott i noens hjerte, la dem steg for steg bygge tillit til deg, så kanskje bygger de ut og dere blir boende på et slott sammen.

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

Ordtakstolkning #8

Grå er som utvasket svart. Svart bruker man i begravelser. Den grå himmelen faller ned, dråpe for dråpe, og vasker bort tårer, så kjærlighetssorg og andre vonde følelser kan begraves i rennesteinen. Ned til rottene, som aldri vil avsløre hemmelighetene bak tårene som endte der.

Det vonde kan føles uendelig, det kan føles uutholdelig, som det aldri kommer til å ta slutt. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Bak skyene er himmelen alltid blå! Selv i Bergen. La tårene renne ned i rennesteinen til rottene, til skyene letter, og himmelen igjen blir blå. Kanskje får du se en dag at himmelen til og med kan være rosa.

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

 

Ordtakstolkning #7

En flis i fingeren er vondt. I en flis i viljen er ganske vondt det også, men da gjerne for de rundt. Å dra i flisen kan være smertefullt i begge tilfeller.

En flis i viljen, kan komme av et vondt ord. Vondt ord gjør vonde folk verre. Slike fliser i viljen heles best ved et omsorgsfullt blås med kjærlighet og omtanke. Det er vanskelig å være god mot de man opplever som vonde. Men klarer man det, tror jeg at man får lønn for det

Selv om du bruker pinsett kan det å dra i en flis være smertefullt. Bruk silkehansker, og stryk forsiktig, så kanskje hekter flisen seg fast i stoffet, og dras forsiktig ut, og vipps er vonde folk gode.

Ordtakstolkning #6,

Er du veldig tørst, er glasset alltid halvtomt. Bare noen dråper igjen! Dråpe for dråpe vaskes byen vår ren, (nesten) hver dag. Grafitti-bokstavene gråter elver av blodrød spraymaling. Kanskje var elvene der fra gatekunsten ble hengt opp, med trykk mot en knapp og dråper som spredte seg. Elver er mystiske og dukker opp når månen drar havet i riktig retning, eller himmelen nyser, kanskje av pollen, så vårrengjøringen kan starte.

Noen steder er der tørke, andre er det overflod. Kjøp en flaske BonAqua, så får barna i Afrika 3 liter rent vann. Er det en reklame kampanje eller rene dråper av godhet? Vel, alle monner drar, sa musa og tissa i havet. I havet er det også dopapir og bæsj og plast og salt. Det egner seg ikke for å drikke, da er flaskevann bedre. At man da må kvitte seg med en plastflaske, som det tar 450 år for havet å bryte ned, er kanskje ikke like heldig. Gratulerer med dagen, i mange generasjoner. Ingen kake er stor nok til 450 lys, men et helt hav hadde vært stort nok til så mange flaskebursdager, at vi ikke trenger å tenke på naturen og hva vi gjør med den, helt ennå.

 

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

 

Ordtakstolkning #5

“Du er som en potet,” sa danselederen og jeg smilte usikkert. “Det betyr at du kan brukes til alt”. Nå smilte jeg mer selvsikkert. Det var et fint kompliment, fordi jeg skjønte at det var sant. Jeg var flink på den måten at jeg husket bevegelsene godt og kunne alle versjonene av dansene.

Jeg kunne brukes til mye. Det vil si at jeg var brukbar, det motsatte av ubrukelig. Noen ganger hadde jeg følte meg ubrukelig, fordi jeg var så ensom og gikk dårlig sammen med de andre elevene i klassen. Men jeg var flink til flere ting. Matte var jeg veldig god i. Tegne kunne jeg. Skriving har alltid vært en interesse jeg har vært flink til. Likevel var det sjeldent jeg tok til meg komplimentene. Hvertfall sånn sett utenifra. Jeg gjorde alt jeg kunne for å passe inn og kunne janteloven. Jeg skulle ikke tro jeg var noe. Da var det viktig å alltid nekte for komplimenter.

Jeg var noe, jeg! Jeg var en potet. Ikke like delikate som småkaker eller lukseriøse som biff, men jeg var brukbar. Ingen er så brukbare som poteten, og de fleste bruker poteten av og til: jeg var en del av manges hverdag, ennå jeg verken var populær eller hadde mange venner. Men jeg kunne kopieres lekser fra, ertes for min pinlige nøyaktighet, eller kanskje snakkes (stakkarslig) til. Smuler for noen, kanskje på størrelse med saltkorn, og saltkorn er kanskje bitre, men de kan brukes til poteten, og vipps er jeg en potetlompe i samfunnet. La meg omfavne deg med mitt smil, og invitere deg til spill og kullsyrevann. Jeg er ikke så komfortabel med ren småprat (tro det eller ei), men kanskje, kanskje viser jeg deg en dans jeg lærte da jeg var ung og lovende, som en bok om Norsk Lov eller kanskje sitter nissen på loven?

Ordtakstolkning er en felles spalte mellom bloggen Livet gjennom en Aspergers øyne og Aspergerinformator. Ordtak er korte setninger trukket av lang erfaring. Hver fredag tar vi for oss et uttrykk som vi tolker og skriver om.

.