Tanker om jul

Det er snart jul, og alle skal visst være glade. Å smile er jeg god på. Etter endt setning setter jeg på et smil, sånn at alle skal vite at jeg mener fred og ingen fare. Diskusjoner liker jeg ikke, de har jeg ikke kontroll over, ved mindre jeg velger å ikke gå inn i dem. Jeg prøver å flyte gjennom samtalen og gå inn til meg selv. Jeg kan lengte etter det sosiale, men frykten og usikkerheten er større enn lengselen, og som grevinnen verdsetter jeg først og fremst sammenkomster med venner så trygge at de ikke finnes. Hun kommuniserte med vennene sine gjennom hovmesteren. Jeg bruker facebook og digitalt vandrer vi, kanskje på stranden, og snakker om det som faller oss inn. Og faller samtalen ut, kan jeg trykke på krysset i hjørnet, og surfe videre.

Jeg er redd, sier jeg. Men siden jeg ikke sier det med ord eller handling, er det ingen som hører. Nettene er lange og kulden har satt inn med iskalde nåler av angst. Jeg smiler, og finner trygghet i at du også gjør det, siden det er det du pleier å gjøre. Får jeg snakke om tall eller systemer lyser jeg opp som en sol og angsten smelter. En sol er en stjerne, og vi tenner en i toppen av treet.

Drypp, drypp. Dråpe for dråpe går angsten fra fast til flytende, og glasset renner over. Jeg mister fotfestet og har ikke lenger beina plantet på jorden. “Mer medisin,” får jeg høre. “Mer forutsigbarhet,” hvisker jeg. Men ingen hører fordi jeg er musestille. Hysj, hysj, hysj! Vær stille som mus. Om jeg går i fella, slipper jeg å feire jul?

Feller på alle kanter. Julebesøk, endring i rutiner. Endringer i hverdagens gjøremål, forventninger og planer. Til og med endring i TV-programmet. Jeg liker det ikke. Men heisann og hoppsan, jeg er stille.

Som en engel daler jeg ned i skjul, lik en detalj nederst på juletreet. Jeg gleder meg til å plukkes ned og igjen plante beina på bakken. Gratulerer med dagen, Jesus, men jeg føler meg nærmest deg i hverdagen, når tankene ikke er så kaotiske.

Men jeg kommer gjennom denne gangen og, og tar det med et (falskt) smil.

 

Reklamer

Som en fisk på land

Som en fisk på land, kaver jeg meg gjennom dagene. Blubb, blubb, prøver jeg å si, men som et vesen som kommuniserer annerledes enn resten, kan jeg være vanskelig å forstå. Jeg bruker de samme ordene men mener dem kanskje annerledes, og du merker ikke en gang misforståelsen.

Jeg spør etter vann, og du gir meg et glass. Jeg takker, smiler og drikker, men gråter inni meg, fordi jeg mente jo egentlig at jeg trenger andre omgivelser for å leve. Men jeg skjønner at det er vanskelig å forstå en fisk på land, som er usikker på språket, og som bare prøver å overleve ved å tilpasse seg. Jeg er veldig høflig, får jeg høre. Jeg vet ikke hva som er greit og spør først. Kan jeg ta et eple? ringte jeg mamma på jobben og spurte.

Jeg gisper etter luft, og verden rundt meg spinner så fort at jeg blir svimmel. Blubb, blubb, prøver jeg igjen. Jeg må sette meg ned, og lener meg bak og later som jeg slapper av. Jeg tørker ut, men jeg liker ikke følelsen av smurte hender eller lepper, og unngår det til det lengste.

Jeg er ikke alltid så god på å kommunisere det jeg ønsker å formidle. Da kan jeg heller spørre om jeg skal lære deg 20 desimaler av pi, eller kanskje 50? Skal jeg fortelle deg Norges lengste ord med mening? Jeg liker tall, for de er konkrete og lette å forstå og formidle. Jeg liker ord også, bare ikke alltid via munnen. Kanskje ville jeg ved hjelp av pi, fortelle at jeg har det vanskelig og trenger deg.

Jeg er ikke konstruert for å takle alle utfordringene jeg står i. Likevel klarer jeg dem. De suger krefter ut av meg, som jeg suger pepsi max gjennom sugerør, og jeg sitter igjen kraftløs og utslitt som en skjør brusboks man kan skvise med bare én hånd. En fisk på land må på et tidspunkt ha vann for å overleve.

Blubb, blubb sier jeg. Skjønner du, eller skal jeg ramse opp pi?

Forandring fryder (ikke)

Jeg liker at du tar i mot meg med et stort smil, som alltid. Derfor forteller jeg kanskje ikke når ting ikke er så bra. Det handler ikke om at jeg ikke stoler på deg, men at jeg trenger tryggheten i at du er akkurat som vanlig. Om jeg har det vondt, er det til mye større hjelp å bli møtt slik jeg pleier, enn det er i en bekymret rynke mellom øynene. Selv om jeg også setter pris på en god klem om jeg har det vondt.

Derfor liker jeg heller ikke rusmidler. De får mennesker til å forandre seg. Inni meg fylles jeg med iskalde nåler, og hodepinen som kommer når jeg biter tennene for hardt sammen, dukker opp. Kanskje virker jeg avslappet og blid, men jeg har god øvelse i å virke avslappet i vanskelige situasjoner. Det være seg i en vanlig matbutikk, eller i midten av en diskusjon blant noen jeg er glad i. At du forteller om en kveld på fest eller på byen er helt i orden -jeg vil bare ikke møte deg beruset. Rus gjør folk uforutsigbare. Jeg liker ikke uforutsigbarhet.

Da psykologen min forandret veldig på hårfrisyren, ble jeg svært ukomfortabel. Blikket flyttet seg momentant til skoene, de trygge skoene hun brukte å gå i. De med en stor bokstav på siden. Jeg har blitt flink på å takle utvendige forandringer på mennesker, etter en alvorsprat med meg selv, der jeg forklarte meg at det er urimelig å forvente at ikke de rundt meg skulle få fornye seg i blant. Så det er i orden om du klipper håret, eller tar en tattovering…

…så lenge du møter meg med det vante, store smilet.

 

Jeg smiler grønt, og du sier jeg er skjønn

Vi sang sangen om sommerfuggel i vinterland, og om jenta som ga et smil. Jeg smilte også, og de vonde følelsene kom bare til uttrykk i historiene jeg skrev i norsken. Jeg, som jenta i sangen, var fargerik, men mine farger var ikke synlige ennå, for jeg var ennå en larve. Jeg var kamuflert i grønt, og grønt er skjønt. Mange sa til meg at jeg var skjønn, og ingen visste at jeg egentlig var rosa i en sort verden.

Jeg har strukket ut vingene, som skal ta meg til lykke når de har tørket. Jeg prøver å vifte vekk det sorte støvet som dekker dem, eller er det bare restene av kokongen som ikke har falt helt av? Jeg er ikke klar til å fly ut i det fri, og holder meg her i det trygge. Kanskje hindrer kokongen eller støvet meg i å se verden fra fugleperspektiv, men jeg liker meg her nede, hvor jeg har verden på kloss hold. Det hadde blitt for overveldende å forholde seg til hele verden på én gang. Og jeg kunne falt, ikke bare ned i gresset, men på hard asfalt.

Men fargene mine har kommet trygt fram. Den rosa sterkest, og den grønne over hjertet. For selv om jeg ikke liker å minnes den grønne tiden i livet, så bærer jeg den med meg med et smil. For smile er jeg god på, selv om det ennå kan være et grønt, kamuflerende smil.

 

Stum østers, men flink med ord.

Jeg hater når andre bruker ordet tull i alvorlige situasjoner. Slutt å tulle! Det er vanskelig å høre når man mener blodig alvor, kanskje så blodig at man må sy.

“Bruk ordene dine,” kan de si i psykiatrien, dersom man slår, gråter eller på andre ordløse måter uttrykker seg. Likevel er det ikke alltid de lytter. Én klem sier mer enn tusen ord, skrev jeg om tidligere. Noen føler at ett sår sier mer enn fire, viktige ord; Jeg har det vondt.

Jeg bruker ikke lenger uhensiktsmessig mestringsstrategier (som selvskading, utageringer og så videre). Jeg bruker ord. Jeg er flink med ord, hvertfall skriftlig. Ordene nesten detter inn i hodet mitt og seiler ned langs armene til fingertuppene. Men muntlig kan jeg finne samtaler vanskelig. Det hender at jeg føler meg så ukomfortabel at tanken om å isolere meg blir sterk. Kanskje flytte til et sted der ingen kunne tru, at nokon kunne bu?

Ser jeg avslappet ut, synes du? Jeg jobber hardt for å virke avslappet når jeg er sosial. Det krever mange krefter, men jeg er sterk. Sterk som snus eller chili eller cayenne tacokrydder. Men å være sosial er som rømme, som døyver det sterke, og jeg klarer som regel ikke være sosial lenge om gangen.

Jeg er god på å snakke, men synker når vi beveger oss på ukjent farvann. Forteller du meg noe som er vanskelig, kan hjernen min bli til en skøytebane. Tom, blank og glatt. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg, det betyr bare at jeg føler meg utilstrekkelig når jeg ikke vet helt hvordan man trøster. “Det kan jeg skjønne” Sier jeg når du forteller. Der stopper trøstevokabularet, og jeg blir en stum østers.

Jeg har kanskje ikke ord i situasjonen, men jeg vil vise at jeg bryr meg, og i kjent stil ønsker jeg å gi deg perlen min. Den er verdifull, og det er du også for meg.

Psykotisk uforutsigbart

Jeg liker rutiner, regler og forutsigbarhet. Da jeg skjønte som ungdom at mammas regel om godteri bare på lørdag klokken seks, ikke gjaldt meg lenger fordi jeg var stor nok til å bestemme selv, ble jeg veldig forvirret. Jeg, som standhaftig hadde nektet å gå i kiosken mens vi ventet på bussen etter skolen på ungdomstrinnet. “Nei,” sa jeg bestemt. “Bare på lørdag har mamma sagt”. Mamma var ikke spesielt streng. Jeg bare likte -og liker- regler.

Regler gir meg noe å forholde meg til. Da jeg ventet på en venninne på et kjøpesenter en dag, stod jeg og ventet, øverst i trappen bak alle som satt. Jeg satt ikke, fordi det stod en lapp der, som sa at det ikke var lov. Regler er til for å brytes, sier noen. Å bryte regler gir meg angst. Det blir som å klippe utenfor papiret, og det gir ikke mening.

Noen ganger blir verden for uforutsigbar. Da flyter den ut og jeg danner min egen verden. Psykose, skrives det i henvisningen til sykehus, og medisinene blir vurdert. Men jeg blir raskt bedre når jeg legges inn. Jeg profiterer på faste rutiner og å ha folk rundt meg. På sykehus er rutinene ganske faste, for ellers hadde det ikke gått rundt, eller kanskje det nettopp hadde gått rundt, for de ansatte. Det er lettere å skille ut hva som er virkelig når det er andre mennesker der.

I denne tilstanden er det som å se gjennom et vindu, og samtidig som man ser verden utenfor, ser man speilbildet fra innsiden. Men hva som er utenfor og hva som er innenfor er ikke så lett å vite. Når konturene av verden igjen blir skarpere, hviskes speilbildet bort, og jeg er tilbake.

Jeg følger rutiner og regler som hjelper meg gjennom dagen. Går du på skrå over veien, må du vente på meg, mens jeg går rett over overgangsfeltet, for det sa politiet i tredje klasse at var regelen. Skal vi bake og det står 150 gram i oppskriften, da tar jeg ut litt om vekten viser 151. Slike småting gir meg trygghet og konturene av verden forblir tydelige.

 

Jeg vil ikke gå opp i røyk

Jeg fikk et lys til min femtende bursdag, og har hele tiden visst at det kommer jeg til å bli gammel med. Jeg tør ikke tenke tanken på at lyset skal gå opp i røyk. Det er et anker for min femtenårsdag. Noe konkret, som sier at jeg har eksistert. Kanskje legger jeg litt av sjelen min i tingene mine, så jeg er håndfast uansett hvor langt tankene flyter ut.

For tankene er som luft. Usynlige og ukonkrete, ennå jeg tenker og tolker ganske konkret. De har ikke grenser, om jeg tenker utenfor eller innenfor boksen. Grenseløs, som kjærlighet, men kjærligheten tåler alt sier Bibelen, det gjør ikke tankene mine. Når tankene gir angst, fryser jeg til is, eller kanskje stein, siden jeg synes det er ganske ubehagelig å være kald.

Jeg tror ikke jeg har et hjerte av stein. Jeg kjenner det dunker, ofte litt for mye, og jeg er sikker på at det lever ennå og ikke er steindødt.

Hjertet mitt er som et stort lager, der jeg varsomt plasserer minner, mennesker og andre ting som betyr noe for meg. Synet av lyset mitt, åpner døren i hjertet til familien min som ga meg det. De er glad i meg. Og det føles godt at noen er glad i meg.

Kjærlighet er som energi, den kan ikke oppstå eller bli borte, bare gå over i andre former. Jeg har masse kjærlighet å gi videre; klemmen du ga meg i går gir jeg i dag videre i form av en kjærlighet på pinne. Jeg er definitvt ikke av is. Eller stein. Jeg er et lys.

Klem er mitt hjertespråk

Sanglæreren min fortalte om en sang de yngre elevene ville synge, som handlet om hjertespråk. “Hva er det?” spurte jeg, og skjønte ikke hvordan hjertet kunne uttrykke seg. “Én klem sier mer enn tusen ord,” forklarte hun, og med ett forstod jeg.

Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal snakke med deg, si at jeg bryr meg og at det var godt å se deg. “Jeg fikk lyst på en klem,” sier jeg heller, og du sier at det skal jeg selvfølgelig få. Hjertene våre er nærmere hverandre når vi står der, kinn mot kinn, og jeg holder trygt rundt deg.

De som kjenner meg, vet at jeg alltid ønsker at vi klemmer én gang på hver side. Først gir jeg deg en klem, en kjærlig, varm klem, som hvisker til hjertet ditt at jeg er glad i deg. Så nyter jeg å en klem, og i noen sekunder føler jeg meg trygg, der i armene dine.

Klem kan være utfordrende, men i dag vil jeg fokusere på det positive med klemming. Fordi klem er mitt hjertespråk. En klem er mitt hjerte som sier til deg at jeg bryr meg. For én klem sier mer enn tusen ord, og tusen ord kunne ikke beskrevet hvor takknemlig jeg er for de jeg har i livet mitt. Jeg takker med en klem.

 

Tema: samtale i regnbuens farger

Vi hopper opp på linen og balanserer oss gjennom samtalen. Det er vanskelig å holde den rød tråen, når den nå begynner å ta slutt, og jeg velger videre den som i øyeblikket ser lettest ut å gå videre på. Når jeg ikke har mer grønt, hopper jeg over til det lilla, og plutselig snakker vi ikke lenger om gårsdagens middag, men om katten jeg ønsker meg. Denne tråden var kort, og vanskelig å balansere på, så jeg ser meg rundt etter nye tråder, allerede før vi har snakket ferdig om katten.

Katten er sluppet ut av sekken, og jeg gleder meg til den slippes ut av katteburet og flytter inn hos meg. Jeg har det veldig koselig i leiligheten, mye rosa men jeg skal kjøpe ny klokke. Jeg liker ikke at den tikker, det er så forstyrrende. Men jeg er veldig glad i sjokolade. Det er to for 55 tilbud ennå, og jeg vet ikke om jeg liker det eller hater det. Hat er et sterkt ord, sies det, og man skal ikke hate. Jeg hater ikke.

Jeg hopper fra tråd til tråd, og prøver å holde samtalen i gang. Samtidig prøver jeg å ha normal øyekontakt, og prøver å følge tråden den andre er på. Jeg kan være litt fargeblind på andres tråder, og svare noe annet enn det jeg burde, ennå jeg prøver så hardt å si det jeg tror er rett.

Det kan være utrolig slitsomt å ha en “vanlig” samtale. Hadde du sett tankene mine, ville du sett kontrasten mellom utenpå og inni meg. Én av mine angstmestringsstrategier er å late som jeg er avslappet, fordi jeg håper jeg påvirker meg selv til å slappe av. Men inni kan det være kaos.

Nå har jeg ikke flere tilgjengelige tråder, og hopper av samtalen.

Når alle løper forbi…

Jeg står med armene utstrakt, mens verden løper forbi på tå hev. Du vil ikke vekke bjørnen som sover i sitt lune hi, for da blir du selv bjørnemat, og det er å gjøre en bjørnetjeneste.

Jeg trodde tidligere at en bjørnetjeneste var en stor tjeneste, siden en bjørn er så stor. Jeg elsket å gjøre bjørnetjenester, og ante ikke at jeg ble bjørnemat. Bjørner liker å spise blant annet leksehjelp. De bryr seg ikke om ikke å bite hånden som mater dem. Jeg ga hele hånden, men de ville bare ha lillefingeren. De trengte meg jo bare når leksene var viktige.

Jeg var kanskje ikke viktig, men likevel var jeg det. Leksene er viktige, og jeg lærer fort. Jeg pugget rekkefølgen i en kortstokk på 1-2-3. Eller egentlig cirka en time, men det er jo ganske fort det også. Medisiner har tatt fra meg mye hukommelse, og jeg glemmer at jeg snakket om bjørnetjenester. Jeg foretrekker forresten katter foran bjørner, og er like lite glad i å bli våt, som en katt. Kattevask tar jeg likevel ikke, men lar musene danse på bordet mens jeg tar en dusj. Det hender jeg synger i dusjen. Noen ganger setter jeg meg i dissen til Sunniva i kaptein Sabeltann, og stemmer i «Når du føler deg helt alene, når alle løper forbi», mens jeg tenker på at både unger, jobb og giftemål er old news for mange andre på min alder, mens jeg håper jeg får en fin, rosa pepperkvern til min tredevte bursdag.

Jeg gleder meg allerede til feiring, og lurer på om jeg skal ha rosa tema. Jeg er løpt forbi for lenge siden, men velger å ikke sørge over det jeg ikke har eller klarer. Heller godtar jeg at min verden spinner litt saktere. Hadde den ikke gjort det, hadde jeg falt av og fått skrubbsår på kneet. Jeg mange finer plaster av både Barbie, Ole Brumm og andre artige figurer, men vil heller beholde dem i samlingen min.

Jeg er så priviligert at når andre har spurtet en runde og møter meg på veien, så stopper de opp, tar en prat, viser omsorg før de setter opp farten og går tilbake til hverdagen. Jeg står ennå med armene utstrakt, og ofte kommer noen bort å gjengjelder en klem. Det er ikke bjørnemat. Det er en bamseklem.

(Takk for at du tok en tur innom mine rotete tanker 🙂 )