Uten nett hadde mitt nettverk bare vært verk

De godt voksne damene var fascinert over at jeg hadde venner jeg bare snakket med over nett. Men de hadde jo skjønt at det var vanlig for “ungdommen” nå til dags. “På vår tid måtte man gå å treffe hverandre”. Jeg takker og bukker for nett og Facebook. Nettet er mitt nettverk, uten ville jeg bare hatt verk; Hjertet hadde verket av ensomhet.

Jeg føler meg ensom som én av og til. Men på samme tid liker jeg meg som én. Det er motstridende og vanskelig å forholde seg (meg) til. Det handler vel om at jeg ønsker å være sosial, jeg bare vet ikke helt hvordan.

Da er det godt å ha nettvenner å kommunisere med. Jeg trenger ikke sitte på en høylytt kafe, men kan sitte i min egen, trygge stol. Jeg trenger ikke smile, eller passe på å se den andre akkurat passe mye i øynene. Jeg trenger bare å holde den hårfine balansen mellom ærlig og høflig og frekk. Jeg lyver ikke, men vil ikke gjøre noen lei seg.

Menneskene i nettverket mitt er der frivillig. De er ikke klistret fast ved et uhell, og jeg kommer ikke faretruende for å suge livet ut av dem. Funker det ikke, avslutter vi. Enten gradvis eller plutselig. Er det verk for andre å være i mitt nett, får de lov å fly sin vei. “Er vi venner?” hender det jeg spør. Ikke fordi den andre har gjort noe galt, men fordi jeg ikke klarer å definere forholdet vårt. Om jeg får til svar “Ja, klart vi er” eller “Vi er vel mer bekjente” er begge deler greit. Jeg trengte bare et svar.

De som ikke er der frivillig, men som får betalt for det, kaller jeg midlertidige relasjoner. Jeg savner dem ikke når vi avslutter. Det var jo meningen hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i dem mens vi har et forhold.

Jeg sitter alene i nettet mitt, men ikke ensom, for det er en tråd som holder oss nettvenner sammen. Noen ganger heter tråden Facebook. Andre ganger kanskje Instagram. Men en tråd er håndfast, og selv om vi aldri har håndhilst, har vi knyttet et vennskapsbånd

Reklame